Anmeldelse: Royalteen – Arvingen

Det har bare gått knappe syv uker siden premieren på den seneste norske Netflix-filmen, Blasted: Gutta vs. aliens, men Ted Sarandos & Co ligger så visst ikke på latsiden med hensyn til lokalprodusert nordisk innhold.

Ser man på hvordan de internasjonale strømmeaktørene (ikke minst HBO Max) nå kutter i lokalt innhold, og legger til nedgangen Netflix opplever i abonnementsbasen, så vil nok ikke dette tempoet vedvare. Og, om kvaliteten skal være på nivå med den nye norske spillefilmen Royalteen: Arvingen, så er kanskje det like greit…

 

Filmen er basert på første bok (Arvingen) i den populære tenårings-romanserien Halve kongeriket til forfatterinneduoen Randi Fuglehaug og Anne G. Halvorsen. Ester Schartum-Hansen står bak det miserable filmmanuskriptet.

Historien er løselig inspirert av det virkelige norske kronprinsparet, der Haakon begynte å date alenemoren Mette-Marit, med en broget fortid i bagasjen. Vi treffer på Lena (Ines H. Asserson), som nyinnflyttet til Oslo begynner på samme videregående skole som party-kronprins Karl Johan (Mathias Storhøi) og hans ufyselige søster, Margrethe (Elli R. M. Osborne).

Allerede etter første skoletime er Lena og «Kalle» nærmest blitt et par, og etter en Snap fra kronprinsen er de det nye store it-paret på skolen og i sosiale medier. Men er han kun er flørtende playboy-prins? Og, Gud forby!, hva om han skal finne ut av Lenas hemmeligheter fra fortiden, og grunnen til at familien flyttet fra Horten til hovedstaden?

Ikke har vi lest boken, men filmen bærer preg av at dette er kiosklitteratur av verste sorten. En fullstendig oppkonstruert, kunstig suppe av sensasjon, eventyr og håpløs tenåringsromantikk. Uten hverken rot i virkeligheten eller snev av realisme. Og skuespillerne agerer da også deretter.

Dialogen er hårete, teatralsk unaturlig og fremføres (som oftest) av åpenbart usikre, og lite overbevisende, skuespillere. Slik håpløs fremføring av dialog har vi (heldigvis!) ikke sett i norsk film siden begynnelsen av 1980-tallet.

Brorparten av karakterene er stereotype til det parodiske; i fremste rekke representert ved den bitchy prinsesse Margrethe. Tenk de onde stesøstrene til Askepott! Så søkt og «eventyrlig» en mange av karakterene og den haltende dramaturgien.

Party-kronprinsen, som historien hardt forsøker å få oss til å føle med, gestaltes av en usikker, og sterkt mumlende, Mathias Storhøi. Hans foreldre er en (ufrivillig) parodi verdig, mens foreldrene til Lena er så famlende og lite troverdige at vi tror nesten ikke vi har sett maken. Vi aner nesten konturene av en utilsiktet komedie.

Noe av det mest overraskende er at det faktisk er Per-Olav Sørensen som står for regien. Han har tidligere levert solide, og troverdige, serier som Kampen om tungtvannet, Quicksand – Störst av allt og Hjem til jul. Vi får tro at det er grunnmaterialet som denne gangen svikter så fundamentalt. Synd, for filmen tar opp viktige, dagsaktuelle utfordringer som dagens ungdom står overfor; som kroppspress, følelsen av utilstrekkelighet og, ikke minst, å konstant leve livet på Insta og Snap styrt av «Likes» og med faren for at noen skal dele upassende bilder/video.

Nei, den eneste som kommer ut med æren i behold, og vel så det, fra denne misæren, er Ines H. Asserson. Til tross for stundom håpløse replikker, så leverer hun (i sin andre spillefilm) en troverdig og ektefølt prestasjon, fri for kunstige fakter og koketteri. En person vi kan relatere oss til og føle med.

Et lille tankeeksperiment: Det ville da blitt en langt saftigere historie å lage en film om den norske prinsessen, og hennes forlovede, alternativ-sjarlatanen «Sjaman» Durek? Kunne blitt hysterisk morsomt!

For Royalteen: Arvingen deler vi ikke ut mer en to stusselige stjerner, hvorav begge tilegnes Assersons strålende prestasjon. Filmen får global premiere på Netflix den 17. august.