Anmeldelse: Ronja Røverdatter, del II

Astrid Lindgren har fortryllet millioner av barn, tenåringer og voksne, med sine fascinerende historier om Pippi, Emil, Brødrene Løvehjerte, Vi på Saltkråkan – og en fyrrige, krøllete røverdatter, ved navn Ronja.

Spillefilmen basert på Ronja Røverdatter (1981) debuterte allerede i 1984, til stor suksess. I april i å kom Netflix (opprinnelig en Viaplay-produksjon) med serieversjonen av historien; den valgte strømmegiganten å splitte i to deler. Nå er endelig den avsluttende halvdelen her.

Vi var høyst begeistret over del I av Ronja Røverdatter, men hadde dog noen innsigelser mot grepene som var tatt for å «modernisere» og utvide Ronjas univers. I del II er disse elementene større til stede, og svakhetene trer dessverre enda tydeligere frem.

 

Nok en gang tas vi med tilbake til Sverige en gang i Middelalderen, der anarki og delvis lovløshet preger samfunnet. Vi glir inn i historien umiddelbart etter slutten på del I, der Ronja var i ferd med å bli forrådt av en av pappa Mattis’ røvere, Tjegge (Lancelot Ncube), som skulle overlevere henne til den maniske fogden, Cappa (Vera Vitali).

Hjemme i den uinntagelige Mattisborgen sitter en bekymret Mattis (Christopher Wagelin) og mamma Lovis (Krista Kosonen). Uten å være klar over det, har de blitt jaktet på av Cappa, som bærer et infernalsk hat til familien som strekker seg tiår tilbake i tid.

I kaoset som råder i Mattisskogen får så Mattis’ røvere kloa i Birk (Jack Bergenholtz-Henriksson), sønnen til erkefienden Borka, som over tid har okkupert halvparten av borgen. Når så Mattis forsøker å bruke Birk som forhandlingskort til å presse Borka-røverpakket ut av borgen, rammer katastrofen ham! Egenrådige Ronja hopper over Helvetesgapet, rett i fanget på Borka, for å redde sin beste venn…

Lamslått står en knust Pappa tilbake. Hvorpå Mattis, fullstendig resignert, uttaler de sjokkerende ord: «Jag har ingen dotter!»

Hovedfokuset videre i sesongen blir utviklingen av det varme og nære vennskapet mellom Ronja og Birk. Begge to ender opp som uønskede elementer i sine respektive hjem og flytter ut av borgen, til Bjørnegrotten, for å klare seg på egenhånd. Her, og i den komplekse relasjonen far-datter, er serien på sitt beste.

Dessverre går mye tid til den relativt unødvendige, og etter hvert langtekkelig, bihistorien, med Cappas karikerte vendetta mot Mattis. Vi får i tillegg inn med teskje, i lange tilbakeblikk fra barndommen, årsaken til Cappas vrede – uten at det hjelper på; annet enn å fremstille Mattis’ far som en outrert sadist. Og om legendariske Pernilla August var bortkastet talent forrige runde, er hun her nærmest ikke-tilstedeværende.

Forsøket med å «sprite» opp historien, og tilføre den nye karakterer, som også bereder grunnen for enkelte «moderne» actionscener som så absolutt ikke kler den klassiske historien, er både unødvendig, forstyrrende og tidvis i klinsj med Lindgrens ånd.

Heldigvis er unge Kerstin Linden fortsatt enestående i sin tolkning av fyrrige, egenrådige, bedrevitende og varmt omtenksomme Ronja. Måten hun kommuniserer med blikket, de megetsigende ansiktsuttrykkene og fakter på, er rett og slett dypt fascinerende. Og samspillet hennes med både Wagelin og Bergenholtz-Henriksson har store emosjonelle dybder. Om Linden vil har hun en stor fremtid som karakterskuespillerinne foran seg!

Serien byr fortsatt på et vell av dyktige skuespillere. Ikke minst imponerer Wagelin som den komplekse faren til Ronja. Måten han får frem spennet fra fortvilelse, glede og sorg over sin datter på er forbilledlig. Hard på utsiden, men myk som smeltet smør på innsiden. Også Kosonen (Beforeigners), i en litt større rolle denne runden, og Johan Ulveson (Helt perfekt) som Skalle-Per, leverer sterke rolletolkninger av uforglemmelige karakterer.

Spesialeffektene er definitivt modernisert siden originalfilmen, men de forstyrrer ikke den gammelmodige settingen. Vettene er ekkelt skremmende, og måten Frida Wendels enestående foto suger oss inn i skogen, og historien på, er i verdensklasse.

Ronja Røverdatter er en roman i utgangspunktet skrevet for barn, som (typisk Lindgren) er så modig å ta opp temaer som det vanskelige forholdet mellom foreldre og barn, utfordringene med å vokse opp, får frem gråsoner mellom det gode og onde, og til og med viker ikke unna tabuområder som døden. Noe man ikke akkurat kan si om alt det masseproduserte søppelet som spys ut til dagens barn.

For den oppvoksende generasjon, som «spiser» strømmeserier til frokost, lunch og middag, kommer remaken av Ronja Røverdatter som en gedigen gavepakke.

Serien er på sitt beste når den får lov til å forholde seg til Lindgrens premisser; og da er den da også virkelig god. 4 stjerner til denne sesongen.

Del II får sin Netflix-premiere den 24. oktober. Anmeldelsen er basert på samtlige seks episoder.