Anmeldelse: Ronja Røverdatter, del I

At lille Skandinavia skulle fostre tre av verdens fremste barnebokforfattere er ganske så utrolig.

Alle kjenner til de medrivende, ofte smått skremmende, kløktige og rørende fortellingene til Danmarks H.C. Andersen. For evig udødeliggjort med Den lille havfruen, Keiserens nye klær, Den standhaftige tinnsoldat og Piken med svovelstikkene.

I lille Vimmerby, Småland vokste Astrid Lindgren (1907-2002) opp, og gav oss et av historiens mest imponerende forfatterskap. At Nobelkomiteen aldri gav forfatterinnen Nobels litteraturpris, er en forbigåelse av drakoniske dimensjoner.

Og om Roald Dahl ikke akkurat var født og oppvokst i Norge, så var han av 100 % norsk herkomst – noe som da også preget hans særegne forfatterskap.

Verdenslitteratur

Alle tre skapte verdenslitteratur, på sin helt særegne og originale måte, som ble klassifisert som barnelitteratur. Men deres bøker var, ofte, så mangefasetterte, komplekse og med en dypere, subtil mening, at de siktet seg inn mot et langt bredere segment enn barn.

Om du kan, vis meg en 40-åring som ikke finner glede, smerte og en dypere forståelse av livet etter å ha lest Brødrene Løvehjerte.

Astrid Lindgren har forført millioner av barn, tenåringer, voksne og eldre, med sine fascinerende, og dønn ærlige, fortellinger om Pippi, Emil i Lønneberget, Brødrene Løvehjerte, Marikken, Mio, min Mio, Vi på Saltkråkan – og en fyrrige, krøllete røverdatter, ved navn Ronja.

Gravrøveri

Brorparten av hennes forfatterskap har blitt filmatisert, enten som TV-serier eller film. Spillefilmen basert på Ronja Røverdatter (1981) kom allerede i 1984, og gjorde Hanna Zetterberg til «verdenskjendis» i Norden. Det ble kun med denne ene filmrollen for Zetterberg; men nå har Netflix (eller rettere sagt, Viaplay) vekket Røverdatteren til live igjen.

Etter Viaplays formidable implosjon, i annus horribilis 2023, ble brorparten av serieproduksjonen til den nordiske strømmetjenesten (gamle, som upubliserte) lagt ut for salg til høystbydende.

Like før jul i fjor ble det klart at Netflix hadde sikret seg en bit av selve arvesølvet hos Viaplay: Den ferdigstilte serien Ronja Røverdatter. Og etter å ha sett hele del I, kan vi konkludere med at Ted Sarandos & Co har gjort et virkelig røverkjøp!

 

Godmodige røvere

For de fleste er premisset i boken, og serien, vel kjent. Vi tas med tilbake til Sverige en gang i Middelalderen, der anarki og delvis lovløshet fortsatt preger samfunnet.

Dypt ute i de frodige, svenske skoger finner vi Mattisborgen. Her regjerer Mattis (Christopher Wagelin) over sin 12-manns-hær av røvere. De livnærer seg ved å rane handelsreisende som (ulykkeligvis) er nødt til å krysse Mattisskogen.

Tjuvgodset tar de muntre røverne med seg tilbake til den uinntagelige Mattisborgen, der mor Lovis (Krista Kosonen, Beforeigners) styrer med en myndig hånd.

Lykken er komplett i det røverparet fostrer sitt første barn – Ronja (Kerstin Linden). Men i det selvsamme øyeblikk som Lovis presser ut sin førstefødte, så revner Mattisborgen i to under et fryktelig tordenvær.

Kort tid etter trer fienden, ledet ann av røveren Borka, inn som eklatante husokkupanter i norddelen av borgen. Og helvete bryter løs. Mattis er fra seg av raseri, fortvilelse og fornedrelse. Hvordan kan han leve med erkefienden i sitt midte?

Adskillig mer komplisert blir det når Ronja blir bestevenn med Borkas sønn, drittstøvelen Birk (Jack Bergenholtz-Henriksson).

Lettere modernisert

Da vi mottok pressemeldingen om at serien skulle servere oss en «omfattende nytolkning» av boken fryktet vi det verste. Og tenkte i vårt stille sin tilbake på fjorårets forkastelige radbrekning, og historieløse forfalskning, som Roald Dahls bøker ble utsatt for i det det britiske moderforlaget satte seg fore å «modernisere» og «oppdatere» hans romaner. Der selve særtrekkene i hans sarkastisk bitende forfatterskap skulle viskes ut.

Heldigvis har ikke serieskaper Hans Rosenfeldt (Broen) gått i samme fellen med Ronja Røverdatter, men har beholdt grunnessensen, og den unike tonen, i Lindgrens forfatterskap. Hans Rosenfeldt ha ført det nennsomme manuset i pennen, og Lisa J. Larsson sitter stødig i registolen.

Ronja er fortsatt en befriende sta, freidig og selvstendig tiåring, som elsker skogen, dyrelivet og friheten som hennes barndom byr på. Enkelte karakterer har blitt lagt til, og noen av dem mer melaninrike enn i originalversjonen, uten av det påvirker historien i nevneverdig grad. Hverken i positiv eller negativ forstand.

Den tøffe røver – med sitt ømme hjerte

Mye tid har blitt brukt på castingprosessen. Vi vet at hele 4000 barn prøvespilte for rollen som Ronja – og med Kerstin Linden har teamet bak til gangs truffet spikeren på hodet. Linden er et funn som Ronja, og helt perfekt i rollen!

At hun så ettertrykkelig setter sin far i skammekroken for sitt (ubetenksomme?) røveri, og selv nekter å bli en, er en rød tråd i hennes hevd av selvstendighet.

Linden har det enestående skjelmske blikket, freidigheten, livsgleden og den nesten infam holdning til livet og sine medmennesker som hun formidler på en fornem måte. Selv det sagnomsuste «Vårbrølet» tar hun på kornet, og hennes overdrevne selvsikkerhet overfor Birk Borkasønn er en fryd å bivåne.

Det sagt, serien byr på et vell av dyktige skuespillere. Ikke minst imponerer Christopher Wagelin som den komplekse faren til Ronja. Tilsynelatende en barsk hardhaus, som lever av å skremme og intimidere folk, men som dypt nede har et ømt hjerte som kun hamrer for sin «lille due» (Ronja), og konstant er bekymret for alle farene den viltre jentungen utsetter seg for.

Legendariske Allan Edwall briljerte i den ikoniske rollen som borgens eldste, den bedrevitende, smått sarkastiske, Skalle-Per i filmversjonen for 40 år siden. Men Johan Ulveson (Helt perfekt) gjør så visst ikke skam på arven. Han gir oss en tilforlatelig tolkning av den vise, gamle, skallede, mannen – en hedersmann som får med seg alt som skjer i borgen, og som står Mattis-familien nært.

Kosonen er et spenstig valg som Lovis, men har funnet sin måte å tolke den moderlige, men bestemte, karakteren på; og hennes personlighet vokser på oss i det serien skrider frem. Samspillet mellom henne og Wagelin oser av varme.

Er det én ting vi virkelig ikke forstår, så er det at serieskaperne har engasjert skuespillerinnelegenden Pernilla August i rollen som, den nye karakteren, Valdir.

Valdir er overkikador i den lokale landsbyen, og har som mål å bekjempe de to røverbandene som herjer i byens omkringliggende skoger. Men hennes karakter forblir diffus, intetsigende og merkelig fraværende. Snakker om bortkastet talent.

Heller ikke de andre nye karakterene, med fogd og fe, eller bihistoriene tilfører fortellingen noe særlig. De føles mer noget påtvunget, fordi man «måtte» tenke litt nytt og moderne. Man forsøker dog å trekke linjer bakover i historien, noe som muligens kan utfolde seg i større grad når vi ankommer del II.

Til glede for nye generasjoner

Fotograf Frida Wendel tar oss med nydelig tett inn på de fascinerende karakterene, og lar kamera svev rundt dem, og den mektige naturen. En røff natur som er en viktig brikke i fortellingen.

Selv spesialeffektene holder overbevisende høy kvalitet, og grådvergene og de fryktinngytende vettene har aldri sett mer skremmende ut, mens rumpnissene vil glede små barnehjerter.

For den oppvoksende generasjon, som «spiser» strømmeserier til frokost, lunch og middag, kommer remaken av Ronja Røverdatter som en gedigen gavepakke.

Serieskaperne har vært tro mot Lindgrens ånd, og unike fortellerstil, mens man har krydret historien med noen «moderne» elementer, men bevart den enestående skandinaviske stilen, kulturen og samfunnsskildringen. Det er aldri noen tvil om at serien er et tvers igjennom skandinavisk produkt, som ikke kunne blitt gjenskapt på «amerikanisert» vis.

Uten tvil deler vi ut en varm anbefaling, og 5 sterke stjerner til en serie som imponerer, underholder, og fortsatt vil fascinere små og store barnesinn.

Miniserien er splittet i to deler, der del I får Netflix-premiere den 28. mars, mens de seks siste episodene ikke slippes før til høsten.