Anmeldelse: Ringenes Herre – Maktens Ringer, sesong 1, eps. 1-2

Det ligger an til en heftig høst på strømmefronten, der kanoner som både Game of Thrones og Ringenes Herre vekkes til live igjen.

Prequels

Den 22. august kunne du se første episke episode av den knallgode spin off-serien til Game of Thrones, House of the Dragon, på HBO Max – nå kommer Prime Video med den meget etterlengtede, og særs påkostede, Ringenes Herre-serien «The Lord of the Rings – The Rings of Power» (eller: «Ringenes Herre – Maktens Ringer»).

Begge fantasyseriene har det til felles at de er forløperserier (såkalte prequels), som i tid foregår lenge før handlingene vi til nå har sett, men der vi befinner oss i samme univers med (delvis) de samme karakterene.

For House of the Dragons tilfellet hensettes vi til Westeros ca. 200 år før Daenerys & Co herjet, mens handlingen i Maktens Ringer foregår hele 2.000 år før Frodo & Co gikk (og gikk, og gikk…) mot Mordor for å få utslettet ringen i Ringenes Herre-trilogien.

 

Tidenes dyreste!

Mange spaltemeter har blitt skrevet om Maktens Ringer før premieren, der hovedfokus har vært på seriens gigantomane budsjett.

Serien er (med god margin) den dyreste som noen gang har blitt produsert. Ifølge The Verge har første sesong kostet rundt $ 465 millioner, som tilsvarer ca. 4,53 milliarder norske kroner. Eller 566.000.000,- per episode!

Til sammenligning lå kostnadene på sesong 8 av Game of Thrones på ca. 150 millioner kroner per episode, og førnevnte House of the Dragon koster anslagsvis i området 170-185 millioner.

I tillegg har Amazon punget ut ca. 2,4 milliarder til Tolkiens etterkommere, for TV-rettighetene til (deler av) Ringenes Herre-universet; da er det veldig praktisk at hovedaksjonæren har dype lommer.

Innspillingen har primært funnet sted på New Zealand, midt under koronapandemien, og trakk dermed ut i tid. Men til tross for de enorme kostnadene har Amazon allerede lovet at det vil bli flere sesonger. Opptil 5. Serieskapere er Patrick McKay og John D. Payne.

Visuelt mesterverk!

Det er et kjent, delvis treffende, uttrykk som hevder: «You get what you pay for».

Og, la oss med en gang rydde all tvil til side, de spektakulære spesialeffektene som fremvises i serien er nærmest uten sidestykke i serie-/filmhistorien. Her er det ikke vanskelig å se hva en halv milliard per episode har gått med til.

Vi suges inn i en usedvanlig fascinerende eventyrverden med alver, hobbiter, orker, trollmenn, drager (!) og troll. Det hele satt til et eventyrlig miljø med spennende bygninger og underverden, presentert i en utrolig fargesprakende detaljrikdom, variert, ekte og levende.

Jovisst var de enorme kampscenene i Jacksons trilogi banebrytende og til å måpe av. Men Prime Video har hevet listen noen hakk. Vi serveres blant annet et enormt slag mellom alver og orker der sverdslagene, blodspruten og soldatenes svette er til å ta og føle på.

På et punkt tas vi med på en skipbrudden flåte, midthavs. De skipbrudne angripes så av et enormt sjøuhyre. Det hele så ekte, og lekkert visuelt, presentert at vi blir sittende fjetrer på sofakanten. Langt mer overbevisende enn for eksempel sjømonstre fra Pirates of the Caribbean-serien eller våre lokale Kon Tiki. I tillegg er kameraføringen enestående, og frykten til vedkommende som flykter nærmest gnistrer ut av øynene.

Det gode mot det onde

Historien baserer seg på J.R.R. Tolkiens (1892-1973) roman The Lord of the Rings, samt seks tilleggs-historier som utdyper karakterene, kulturen og bakgrunnen.

På tidslinjen befinner vi oss før handlingen i Ringens Herre-trilogien; som aldeles fortreffelig ble filmatisert av kiwien Peter Jackson i perioden 2001-2003. I motsetning til en gjeninnspilling av Peter Jacksons velkjente trilogi, hensettes vi i Maktens Ringer til Midgards såkalte second age, som i Tolkiens univers er flere tusen år før hendelsene i bøkene Hobbiten og Ringenes Herre.

Da er det praktisk at flere av Tolkiens fantasifigurer har nærmest evigvarende liv, for her får vi (i yngre versjoner) gjensyn med flere av hovedkarakterene fra Ringenes Herre-filmene, i fremste rekke alven Galadriel, men også Elrond, Isildur, kong Gil-galad, Elendil og, selvsagt, «Satan selv», personifisert i den sorte trollmannen Sauron. Vi mistenker også at «The Stranger» (Daniel Weyman) er en meget fremtredende karakter, som vi tidligere har stiftet bekjentskap med…

I klassisk fantasystil er historien relativt renskåret og karakterene inndelt i to leire: De onde (representert ved Sauron og hans hær av orker) og de gode (resten av verden, som står opp mot faenskapen).

Alvene har i lang tid kjempet på menneskehetens side, og er, i det serien tar til, i ferd med å ustellet de siste kreftene til Sauron & Co.

Alvene jobber dog med en storslagen plan om å bygge, ved hjelp av dvergen (kan man si det lenger?) et Babels tårn; fundamentert over en smelteovn må vite. En ovn som skal kunne smelte om alt…

Kvinnelig protagonist

I hovedrollen finner vi alven Galadriel, som i Ringenes Herre-filmene på gudommelig vis ble gestaltet av Cate Blanchett i sitt ess. Men unge (svenskfødte!) Morfydd Clark (Saint Maud og His Dark Materials) er så visst ingen annenrangs stand in.

Clark er intens i rollen, og frembringer forbilledlig den komplekse karakterens personlighet, uten av det bikker over i tendensiøst overspill.

Fyrrig, målbevisst, kløktig og med et stort pågangsmot og familiepliktfølelse legger Galadriel ut på en intens jakt etter den onde trollmannen Sauron.

Han tok livet av hennes heroiske bror, men det har nå gått mange tiår siden noen har sett snurten av både ham og orkene – så alle tror at faren er over, og at freden er kommet for bli. Men blåses det prematurt i fredshornet?

Muntert?

I motsetning til de fleste fantastyfortellinger, som ofte er mørke og dystre, er det langt muntrere i Midgard. Kontrastene er ofte skrudd til maks, de ekstravagante kostymene og naturen skriker imot oss i en fargeeksplosjon – og selv persongalleriet (til mange «kommentatorer» på sosiale mediers, latterlige, irritasjon) byr på et fargerikt fellesskap. Men slik er da også vitterlig bøkene til Tolkien, herlig frigjort fra den virkelige verden, og fri for tolkning.

Tolkiens univers er nok også i større grad enn Game of Thrones rettet inn mot et litt mer «barnevennlig» publikum. Dessverre har makeupansvarlig falt for fristelsen til å oversminke enkelte, spesielt går dette utover harfoot-folket (en avart av hobbitene) som ser ut som de er kledd opp, sminket og bærer parykkene til en outrert teaterforestilling. I tillegg er de gjort utpreget søte, personifisert med den egenrådige Nori (Markella Kavenagh). Også her aner vi spiren til en (fremtidig) kvinnelig heltinne.

Men det tipper over. Hobbitene er faktisk mer irriterende, og teatralsk overspillende, enn søte – tenk á la Jar Jar Binks fra Star Wars.

En annen som burde forsøke å ta rollekarakteren sin litt mer avslappet er Ismael C. Córdova. Hans fremstilling av den hardbarkete krigeren Arondir tipper over i parodisk innbitt, morsk og stiv i blikket. Arondir er en karakter skapt unikt for serien, og misjonen er åpenbart dramaturgisk fundamentert, der vi får «ulovlig» kjærlighet mellom en alv og et menneske. Men han oppleves ikke ekte.

Flere av scenen tipper over i det litt teatralske, og som oftest er barn involvert.

Dialogen er også, tidvis, noget pompøs; men ikke verre enn et den er til å leve med. Reflekterer vel sånn sett Tolkiens tekst og, ikke minst, høyverdige alvers talemåte.

Episk

Det er nærmest umulig å fullverdig bedømme en serie på over ni timer ut ifra kun de to første episodene. Her antar vi at Prime Video ikke har gitt pressen tilgang til flere episoder på grunn av frykt for lekkasjer, men dermed blir da dessverre også anmeldelsen noe amputert.

Seriens bærende element er definitivt Galadriel, og her leverer både rollefiguren, og skuespillerinnen, så det holder. Hennes reise, og karakterutvikling er noe vi allerede lengter etter å følge videre. Men, så langt, mangler serien et mer mangefasettert, og fascinerende, persongalleri. Vi savner interessante, og mer nyanserte, karakterer som Aragorn.

Serien bærer dog definitivt i seg kimen til noe stort og episk, og de to første episodene er i bunn og grunn bare en etablering av karakterene, verdenen og konseptet. Og det, det er en verden som ser helt fantastisk ut! 4 sterke stjerner (til de to første episodene).

Anmeldelsen er basert på de to første (av åtte) episoder. Prime Video har bekreftet at de første to episodene slippes på premieredagen, den 2. september; deretter følger én ny episode hver fredag.

PS! Nylig passerte Disneys strømmetjenester Netflix som den største av dem alle. I USA står Prime Video veldig sterkt, godt hjulpet av sitt premium-medlemskap der du får strømmetjenesten på kjøpet; mens her i Norden er de fortsatt en mindre aktør. Vi er ikke i det miste i tvil om at lanseringen av Maktens Ringer vil løfte Prime Video til nye høyder. Spørsmålet er bare om Jeff Bezos enorme investering, i lengden, vil vise seg regningssvarende, eller om han faktisk vil ende opp som «The One to Rule them All».