Anmeldelse: Raised by Wolves, sesong 2

 

Endelig er oppfølgersesongen til Ridley Scotts sære, og krevende, sci-fi epos her. Igjen tas vi tilbake til den golde, avsidesliggende, planeten Kepler-22b, der ateistiske nybyggere (125 år frem i tid) har flyktet fra en jordklode plaget av krig, nød og religiøse konflikter

NB! Har du ikke sett sesong 1, så ikke les videre, da anmeldelsen avslører sentrale hanglingselementer fra førstesesongen. På den annen side, om du ikke likte Raised by Wolves i første omgang, så er det da heller ingen grunn til å lese videre; for oppfølgersesongen vil definitivt ikke tiltrekke seg noen «nyfrelste».

 

Kunstig intelligens overtar

Der førstesesongen i all hovedsak sentrerte rundt de to androidene Mor (Amanda Collin) og Far (Abubakar Salim), og deres harde liv med oppdragelse, og overlevelse, av seks menneskebarn, flyttes nå fokus mot maskinenes plass i Den nye verden.

Etter den ekstreme avslutningen på sesong 1, der Mor og Far desperat forsøkte å ta livet av det syvende «barnet», har vi nå forflyttet oss til den langt frodigere, tropiske siden av planeten.

Et halvår senere har 2-300 standhaftige ateister etablert en ny koloni, «The Collective» i tropene. En bosetning som totalt styres av en supermaskin («The Trust») utviklet av datageniet som skapte Mor/Lamia, Campion Sturges (Cosmo Jarvis).

Krigen mellom ateistene de religiøst fanatiske Mithraistene er (stort sett) over, men en rabiat besatt Marcus (mer furet og værbitt enn noensinne) vandrer rundt i bitter ensomhet, på jakt etter oppreisning og makt til guden «Sol».

Marcus skaffer seg en ny Mithraisk-partner (samt en barne-android på kjøpet), og søker å blåse nytt liv i sektens innflytelse på Kepler; samtidig hører han tiltagende intense stemmer i hodet. De får så kompaniskap av en frafallen ateist, som har fått nok av å lydig følge en maskins ordre.

Det syvende «barnet»

Livet er godt i den tropiske sonen. Det bugner over av mat, boforholdene er gode og det hersker (tilsynelatende) fred og ro. Fascinerende nok blir Mor og Fars «omsorgsprosedyrer» tilfredsstilt. Den største faren virker å være det sydende syrehavet som omgir territoriet.

Og hvem (eller hva) sender de mystiske signalene?

Forholdet mellom Paul (som har avslørt sine falske foreldre) og Campion (Winta McGrath) er spent og ustabilt. Fortsatt standhaftig religiøs, og nylig sluppet ut av karantene etter å ha hørt stemmer i hodet, havner de to unge herrer ofte i klinsj. Men uenighet til tross, Campion er den fødte ledertypen, og lar seg ikke kontrollere av de voksne, og finner et egg han velger å beholde…

Like før klimaks i sesong 1, fødte (!) androiden Mor sitt syvende barn – en monsterslange. Den eldgamle Mithraiske profetien nevner en frelser, et enebarn, som skal ledes an av en slange; men i det ateistene kommer i kontakt med monsteret starter en intens klappjakt – med levende ammunisjon.

Det syvende «barnet» er i sannhet slangen i paradis i denne originale sci-fi-historien.

Plottet strammes til

Etter en tidvis langtekkelig, og noget vinglete, førstesesong, er karakterene, og premisset solid etablert. Serieskaper Guzikowski gir denne runden hovedpersonene luft, rom og plass til å utvikles, samtidig som han strammer til plottet og hever tempoet.

Endelig presenterer HBO Max serien i gnistrende 4K; og den ser da også helt fantastisk ut! Landskapet er en miks av afrikanske savanner, og frodig jungel á la Jurassic Park. Forvokste, eksotisk planter preger omgivelsen, med forrevne klipper, tre måner og et hav av livsfarlig syre.

Actionsekvensene er mer fremtredende, og eskalerende gnisninger og konflikter hever dramaturgien med flere hakk. Det til tross, det er fortsatt plass til filosofiske funderinger, blant annet mellom Campion og Paul, om vår arts opprinnelse – og dunkle fremtid

 

Kompleks

Den frie viljes plass, og forskjellene mellom menneske og maskin ligger som en rød tråd. I en skremmende sekvens får vi se Mor (i nypusset lateksdrakt), som på dagtid er satt til å skolere de minste barna, bli tvunget til å «korrigere» en påstått terrorist. Frysninger!

Og til tross for at ateistene elsker å fremheve sin menneskelige frihet, storsinn og liberalisme, så går de ikke av veien for å trakassere de Mithraistiske barna, en flokk der gravide (etter en grusom voldtekt) Tempest i økende grad tar avstand fra sin fortid og tro.

Når slangen så skal jaktes på, er de da heller ikke mer altruistiske enn at de tvinger en gjeng fangede Mithraister til bombeføde. Og vi blir sittende å se på med en sitrende ubehagelig miks av spenning og avsky.

Raised by Wolves er i sannhet en nyskapende serie, og etter en litt ujevn førstesesong har den nå funnet formen og formelen. Den er slående vakker, eklatant brutal, men samtidig med flere dimensjoner og en filosofisk dybde som gir resonans.

Så visst ikke en lettbent popcornunderholdning en fredags kveld, som vil tiltale alle, men i den genren finnes det da også et utall gode alternativer. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 3 (av 8) første episodene. De to første slippes på HBO Max i dag, med en påfølgende episode ukentlig.