Anmeldelse: Ragnarok, sesong 2

Det har gått litt over ett år siden Netflix lanserte sin første norske originalserie (om vi da ikke hensyntar Lilyhammer, som strømmegiganten produserte i samarbeid med NRK).

Skjønt norsk, både produksjonsselskapet og serieskaperne var (og er) danske.

 

Det er danske Adam Price (kanskje mest kjent for sine godslige TV-matshow, med broren som makker, i Munter mat) som er serieskaper og manusforfatter.

Premisset er det samme som i opprinnelseshistorien vi ble fortalt i første sesong, med mistilpassede ungdommer som vokser opp i den lille, norske, industribyen Edda (filmet i Odda), der den eksentriske familien Jutul styrer både samfunnet og utviklingen med sin hjørnesteinsbedrift Jutul Industries AS.

En bedrift som spyr ut gift og forurenser drikkevannet – og med en eierfamilie som heller ikke går av veien for drap for å beskytte seg og sitt.

Den originale twisten i denne ungdommelige oppveksthistorien er at hele premisset er «krydret» med norrøn mytologi – dog i en moderne innpakning.

Der HBO-serien Beforeigners gjorde absurd komikk av vikinger hensatt til vår egen tid har Netflix likegodt satt våre gamle norrøne guder til dagens Norge, flankert av dagsaktuelle problemstillinger som miljøkrise, overforbruk og tidløs tenårings-/oppvekstproblematikk.

Skurkene (familien Jutul) er jetter, og heltene (ungdommene) er norrøne guder som Tor, Frøya og Loke.

Gradvis gjennom førstesesongen ble den litte nerdete, svaksynte tenåringsgutten, med smått sosial angst og lesevansker, Magne (David Stakston), klar over at han var en reinkarnasjon av selveste tordenguden, Tor. Alene måtte han ta opp kampen mot jettene, som forgiftet vannet og luften, samt sine medarbeidere; der heller ingen trodde på ham og hans tilkommende superkrefter. Enklere ble det ikke av at rektor på skolen var fru Jutul, Ran (en herlig infam Synnøve Macody Lund), som fikk ham kastet ut.

Andresesongen tar kampen et hakk videre, der Magne/Tor nå omfavner sine nye krefter og store oppgave, samt hans søken etter allierte og likesinnede – det hele mens familien Jutul gjør alt de kan for å opprettholde status quo, og sliter med å holde familien samlet.

Dessverre byr serien også på akkurat de samme svakhetene som førstesesongen, med et noe haltende narrativ, tidvis svært cheesy dialog og ujevnt skuespill. Dette veies heldigvis (delvis) opp av sjarmerende karakterer, et vågalt plott og en vellykket, og fascinerende, miks mellom moderne tenåringsdrama og urgammel gudetro.

Ragnarok er leken og lett underholdning – åpenbart mest myntet på et ungdommelig publikum; og skal da heller ikke tolkes som noe mer enn det. Karakterene og historien skal være karikert, overdrevet og lettere ironisk. Det sagt, så hadde vi ønsket oss en skarpere dialog av Price, samt en litt mer elegant og subtil dramaturgi.

I andresesongen har spesialeffektene fått et etterlengtet løft, og vi storkoser oss når skuespillerlegenden Bjørn Sundquist etter hvert får en mer fremtredende rolle. Det er Sundquist, Jonas Strand Gravli (22 July) og en herlig karikert Gísli Örn Garðarsson (som pater familias, den Wall Street-aktige Vidar Jutul) som utgjør ryggraden i Ragnarok. Muntert supplert med en solid Henriette «Pørni» Steenstrup som arketypisk alenemor.

Serien er såpass uhøytidelig, leken og bugner over av selvironi, at den kommer unna med det pompøse og bombastiske utrykket.

Karakterutviklingen, og samspillet mellom Gravli og Garðarsson gjør Ragnarok til enda en interessant Netflix-serie som vi ønsker å følge, men nok en gang serveres vi i overkant hoderystende dialog, samt alt for varierende skuespill. 4 svake stjerner til Tor & Co.

Anmeldelsen er basert på de 3 første (av 6) episodene, og hele sesong 2 slippes på Netflix den 27. mai.