Anmeldelse: Rabbit Hole, sesong 1

Thrillerserien 24 (2001-2010) gjorde Kiefer Sutherland (med sin langt mer berømte skuespillerfar) til seriestjerne, i en tid da serier fortsatt var noe man så én episode i uken, på lineære kanaler.

Nå har den erfarne, smått aldrende, skuespilleren fått til et samarbeide med Paramount (og SkyShowtime) om en ny thrillerserie; definitivt med elementer fra 24, men mer dagsaktuell og langt mer leken i formen.

 

Vi treffer først på et desillusjonert og fortvilet John Weir (Sutherland), som er i ferd med å bekjenne sine synder (vi aner at listen er lang) og samtidig lufter sin frustrasjon over situasjonen han er havnet opp i, til en katolsk prest. Før noe mer av plottet avsløres hopper vi tre uker tilbake i tid.

Weir jobber som en selvstendig «fikser» og hyperintelligent big-datamann. Hans yrke opererer definitivt i lovens gråsoner, der han tar på seg oppdrag fra mektige næringslivsledere med misjon om å svekke og/eller sverte en konkurrent. Gjerne i form av «fake news» eller direkte manipulert informasjon. Han og hans brogete gjeng av nerder gjør store penger på forretningen – det hele med en overivrig FBI-agent, Jo Madi (Enid Graham), konstant i hælene.

Men suksess kan gå til hjernen – og derifra er veien hort til hybris. I det Weir treffer på sin tidligere partner, som nå jobber med kunstig intelligens, bearbeidelse av big-data og heftige algoritmekalkyler, sier Weir ja takk til et siste oppdrag. Riktignok med et snev av vennetjeneste som beveggrunn, men definitivt mest trigget av det fete honoraret.

To konkurrerende firmaer ligger i åpen strid, og et lumskt oppkjøp (utløst av kursmanipulasjon) står muligens på trappene. Weirs oppgave blir å skaffe konstruerte «bevis» for at det ene selskapet aktivt konspirerer med skattemyndighetene. Weir & Co leverer varene – så går alt til Helvete…

Selvsagt bærer Weir på en traumatisk barndom, like selvsagt er han en mislykket eks-ektemann og far. Livserfaringen har gjort ham smått paranoid, der han ser konspirasjoner og skumle hensikter i alt og alle. Og hvem i all verden er egentlig, og hva er hennes hensikter, den enigmatiske femme fatale Hailey (Meta Golding)?

Weir utgir seg for å være en bunnsolid menneskekjenner, dreven manipulator og med evnen til å avsløre enhver løgn. Topp dette med lynende intelligens, samt en dash (rettmessig?) paranoia, og du får en protagonist konstant på speed, som en utrettelig Duracell-kanin. Karakteren kan slite ut både skuespilleren, og oss seere.

Persongalleriet er i overkant karikert og hybridløsningen mellom sitrende thrillerspenning og sarkastisk, lettbent humor (smått corny) sitter ikke alltid like godt. Men så, så kommer ringreven Charles Dance inn på banene, og hans herlig komplekse karakter, og fabelaktige skuespill, løfter Rabbit Hole flere hakk.

Dynamikken, tonen, harselasen og det elegante, lekne samspillet mellom Sutherland og gentlemansskuespilleren Dance (Game of Thrones) er rett og slett fornøyelig. Briten bringer finesse og elegant humor inn i en serie som har en litt høy-på-seg-selv tilnærming til sitt forvirrende thrillerplott.

Tvisten med fokus på algoritmer og at de store tech-firmaene vet mer om deg selv enn du selv vet (!) er en fascinerende vinkling. Bringer riktignok ikke mye nytt til torgs, med setter nok en gang søkelyset på hvordan big data kan misbrukes til å manipulere et helt folk (som i tilfellet med Brexit) og endre utfallet av valg (Trump). Høyst dagsaktuelt!

Det er konspirasjoner bak hvert hjørne, masseinnsamling av date, med påfølgende manipulasjon, og manusforfatternes konstante «dette-hadde-du-ikke-ventet» tvistvendinger som er seriens røde tråd. Men det vill ikke fungert med halvhjertede og sjablongmessige karakterer. Om Weirs bakgrunn ikke er direkte original, så gir den karakteren tyngde og mellommenneskelig interesse. Hans paranoide særtrekk gjør ham interessant, og hans mange absurde flukthus, med mer rekvisitter skjult i veggene enn Trump har hemmelige dokumenter gjemt unna i Mar-a-Lago, er herlig subtil humor.

Rabbit Hole har blitt en serie som (oftest) på vellykket vis kombinerer svindelfilmer (à la Ocean’s Eleven) med klassiske spionelementer (à la The Conversation), hvor så det hele toppes med lekne actionscener (à la Mission: Impossible). Det ligger en liten eim av The Game her også, men det finnes grenser for hvor mange «utrolige» tvistvendinger man kan servere, uten av de mister sin tyngde. Sutherland gjør det han kan best (ikke spesielt nyskapende), men det er Dance som er seriens virkelige stjerne.

Ikke veldig original eller grensesprengende, men manusforfatternes bitende ironi og skarpe sarkasme, aksler serien til  vel fortjente stjerner. Rabbit Hole har et iboende potensial til å utvikle seg til noe virkelig godt.

Serien får premiere på SkyShowtime den 31. mars, da slippes de to første episodene. Deretter følger en nye hver uke. Anmeldelsen er basert på de fire (av åtte) første episodene.