Anmeldelse: Presumed Innocent

Strømmeselskapene har for alvor begynt å grave i filmarkivene for å hente inspirasjon til nye filmer og serier de kan tilby et stadig mer kravstort, og differensiert, strømmepublikum.

I fjor lanserte SkyShowtime en, relativt unødvendig og tannløs, remake av thrillerklassikeren Fatal Attraction (Farlig begjær), og tidligere i år kunne vi, på Amazon Prime, se Jake Gyllenhaal i signaturrollen til Patrick Swayze, i en remake av «klassikeren» Road House.

Nå er tiden kommet for å puste nytt liv i krimthrilleren Presumed Innocent, som Harrison Ford briljerte i (1990). Serien er, som originalfilmen, basert på romanen til Scott Turow, og følger da også filmen langt på vei, men modernisert, med et større fokus på krimelementene og der karakterene også gis mer dybde og substans.

 

Lovens mann

Serieskaper er en av de fremste ringrevene i Hollywood, David E. Kelley. Mannen står bak seersuksesser som blant annet Ally McBeal, Goliath, Big Little Lies, og har (som oftest) vist en upåklagelig teft på hva som fenger et bredt strømmepublikum.

Den erfarne assisterende statsadvokaten i Chicago, Illinois, Rusty Sabich (Jake Gyllenhaal), er en tvers igjennom dedikert lovens mann. Han lever og ånder for rettssystemet og higer etter at rettferdighet skal skje fyldest.

Dessverre har familiemannen falt hodestups for kontorets femme fatale, Carolyn Polhemus (Renate Reinsve, Verden verste menneske) – men de ekteskapelige problemene blir bare for bagateller å regne, når han plutselig blir tiltalt for det bestialske drapet på elskerinnen.

Fra film til serie

En av de største forskjellene fra filmen og serieversjonen er at brorparten, på et tidlig stadium blir klar over den lidenskapelige affæren mellom Rusty Sabich og Carolyn i serien. Mens man i filmen holder dette skjult for juryen, og der et avgjørende bevis beleilig nok forsvinner fra politiets varetekt. En høytstående juridisk embedsmanns mulige korrupsjon-fiksfakserier, er også som forduftet.

Serien blir også langt mer krimpreget, der mye tid går med til jakten på en potensiell annen morder – men i begge tilfeller er de to håpløse statsadvokatene, Della Guardia (O-T Fagbenle) og Molto (Peter Sarsgaard, Dopesick), fullstendig fanget av tunnelsyn, og retter all etterforskning og ressurser inn på å bevise at Rusty er den kaldblodige morderen de har bestemt seg for at han er.

Ekstra pikant blir det ved at det er et kommende valg på statsadvokatembetet, der dagens mann, Raymond Horgan (Bill Camp), ligger tynt an overfor utfordreren, Della Guardia.

Og for å ta et av seriens største problemer med en gang, så sliter vi virkelig med å tro at to så inkompetente statsadvokater som «Tweedle Dee» og «Tweedle Dum» (som Horgan så passende benevner dem) ufortrødent får styre etterforskningen i en så katastrofal, og hemningsløst amatørmessig, retning; alt ut ifra at de begge har et horn i siden til Rusty.

De to fremstår dessverre som et karikert, «forstyrrende» element, som ikke matcher seriøsiteten, og den subtile sindigheten, til resten av serien.

Karakterskuespillere

Gyllenhaal derimot er perfekt castet i rollen som den hardt prøvede, og plagede mannen. Han har fysikken og det smått ustyrlige temperamentet til en (impulsiv) morder, men samtidig en myk, sindig og ettertenksom side, som gjør oss usikker på hans egentlige mål og tidligere handlingsmønster. Så gjør da også manusforfatterne sitt beste for å konstant nære oppunder at han jo kan være skyldig.

Et av seriens sterkeste elementer er hans komplekse, og mentalt turbulente forhold til sin kone, Barbara (Ruth Negga). Hun har åpenbart visst om sidespranget over lang tid, og må nå gjenoppleve traumene, samtidig som mannen kjemper for sitt liv i rettssalen. Negga gjør en formidabel rolle som en tvilende, usikker, men samtidig sterk kvinnen. Deres følelsesmessige virvelvind er seriens egentlig røde tråd, og jorder Presumed Innocent. En liten flørt fremstår noget oppkonstruert, men vi kan leve med at hun får sin form for «oppreisning».

Mens ekteskapet står på kanten av stupet, og selv ungene begynner å tvile på Rustys uskyldighet, er det hans gamle sjef, Horgan, som fremstår som hans sterkeste våpenbror og ivrigste forsvarer. Som en gammel sirkushest lengter pensjonisten tilbake til sagmuggen, og tar på seg den utakknemlige oppgaven med å forsvare en uglesett eks-statsadvokat.

Nok en gang er Bill Camp (A Man in Full) en fryd å se i en hardtslående rolle, der han kan svinge løs til høyre og venstre, og bruke den skarpe tungen sin som en mitraljøse mot motstanderne. Mer av dette!

Karakteren som nok har gjennomgått en størst forandring fra bok/film til serie, er statsadvokatembetets (tidligere) femme fatale, Carolyn. Her forbilledlig gestaltet av vår egen Renate Reinsve. Opprinnelig ble hun fremstilt som en kynisk lykkejeger, og bitchy fristerinne som ikke gikk av veien for å ligge seg til toppen av karrieren. Denne runden er det (mer politisk korrekt) mannen som er pådriveren, og ikke vil gi slipp på den vakre, vevre kvinnen. Reinsve makter, nærmest vakkert subtil, å få frem de motstridende karaktertrekkene i Carolyn.

En remake som står solid plantet på engen ben

Om det alltid er en god idé å transformere en film til serieformat er både en relevant, og interessant, diskusjon. Å strekke ut en totimers historie til en sekstimers serie kan fort føre til mye intetsigende fyllstoff. Så er ikke tilfellet med Presumed Innocent.

Serieskaperne har maktet å både utdype historien, gi mer kjøtt på bena til karakterene samt forsterket dramaturgien. Sett i retrospekt fremstår i dag filmversjonen noe utdatert og satt. Omdannelsen til serie har gitt en sterkere thriller med mer fascinerende karakterer, og, ikke minst, hjulpet frem av en rekke karakterskuespillere, så nøler vi ikke med å tildele serien en klar anbefalelse, med 4 meget sterke stjerner. Hadde man valgt å tone ned «Tweedle Dee» og «Tweedle Dum», så hadde femmer’n vært i boks!

Presumed Innocent får sin strømmepremiere, på Apple TV+, den 12. juni, da de to første (av åtte) episodene slippes. Anmeldelsen er basert på de syv første episodene.