Anmeldelse: Pørni, sesong 4

Henriette Steenstrups hjertebarn, Pørni, tok så vel nordiske seere som kritikere med storm. Steenstrups egenkomponerte serie kom som en dark horse i 2021.

Oppfølgeren kom vinteren ’22, mens Viaplay slapp den tredje sesongen i desember samme år – som vi trodde var det avsluttende kapittelet av alenemorsagaen. Og for en sesong vi fikk!

Men så, i april i fjor overrasket Viaplay alle, med å plutselig annonsere nye sesonger av Pørni. Siden den gang har dog mye vann rent under Rialtobroen, og Viaplay har vraket, lagt ned eller solgt ut brorparten av sin omfattende serieproduksjon.

I dag er det Netflix som sitter på eierrettighetene, for eldre og kommende sesonger, av den sjarmerende komidramaserien.

I juni offentliggjorde den amerikanske strømmegiganten at Pørni, sesong 4 ville lanseres til høsten. Nå er den her – men vi er dessverre ikke lenger like imponert over den tidligere særegne og originale serien. Nå har Steenstrup kjørt seg fast i opptråkkede fotspor, der serien virker å gå på «reprise» og gjenta seg selv og sitt handlingsmønster.

 

Steenstrup spiller fortsatt alenemoren Pernille «Pørni» Middlethon, med to krevende tenåringsdøtre, en nyfrelst homo-far (Nils Ole Oftebro), håpløse beilere og en utmattende jobb i barnevernet.

Fem år etter den stygge skilsmissen fra den middelmådige, egosentriske forfatteren Finn (Jan G. Røise), har hun ennå et komplisert forhold til det motsatt kjønn. For tiden dater hun den sindige politimannen Kenneth (Oddgeir Thune), som presser på for å ta forholdet til neste nivå – men Pørni, i sedvanlig stil, nøler.

Som alltid setter hun andres ve og vel foran sine egne interesser, liv og velbefinnende, noe som i fjerdesesongen nærmer seg selvutslettende tendenser.

Det har gått knappe to år siden vårt forrige møte med den brogete familien Middlethon. Eldstedatteren, den selvsentrerte Hannah (en superb Vivild F. Berg) har flyttet ut og studerer nå medisin (til det maniske), mens yngstedatteren Sigrid (Ebba J. Öberg), har blitt en selvsikker tenåring, som nå dater innimellom slagene som fotballkeeper. En karriere som støttes av en ivrig morfar.

På jobben ramler det inn med den ene barnevernssaken grovere og mer mentalt utmattende enn den andre. På toppen av det hele har eksen hennes, Kommune-Bjørnar (Gunnar Eriksson) flyttet tilbake til byene, og figurerer nå (etter oppfordring fra Pørni) som hennes sjef – noe som mildt sagt skaper gnisninger…

Eksmannen, Finn, er fortsatt akkurat like selvsentrert virkelighetsfjern, og lider nå av kjærlighetssorg; som han påfølgende søker trøst og forståelse for hos Pørni.

Her er det med andre ord ikke mye nytt under solen.

En kardinalfeil for utallige TV-serier er at de ikke har maktet å slutte mens leken er god, men på død og liv skal tvære en god historie ut over en stadig tynnere flate.

De sjarmerende, og gjenkjennelige karakterene er de samme, men fjerdesesongen fremstår mer som en hurtig sammenrasket transportetappe mot den femte (og avsluttende?) sesongen. Et relativt unødvendig hvileskjær der usedvanlig mye tid vies tragiske barneskjebner, en fullstendig oppkonstruert jobbkonflikt (vi vet at hun ikke kommer til å slutte i jobben) og nærmest repriser av konfliktlinjene fra de tre foregående sesongene.

I det yngstedatteren begynner å date, med påfølgende lite troverdige storfamiliemiddager, og morfar plutselig står i full opposisjon til sin utkårede aner vi eimen av arketypiske amerikanske romantiske komedier – dem det går tretten-på-dusinet av.

Så absolutt ingen elendig sesong, til det er Steenstrup en for solid og dreven manusforfatter, og persongalleriet fortsatt fornøyelig, med solide skuespillerprestasjoner. Men idétørken hviler over sesongen, og flere av utfordringene som kastes over en stadig mer sliten Pørni fremstår denne runden hakket mer kunstige og oppkonstruerte. 3 sterke stjerner til en serie vi krysser fingrene for at kommer tilbake i storform til neste sesong.

Sesong 4 hadde sin Netflix-premiere den 8. august, da samtlige seks (korte) episoder ble sluppet.