Anmeldelse: Pørni, sesong 2

Henriette Steenstrups hjertebarn, og egenkomponerte serie, Pørni, tok både kritikere og Viaplay-seere med storm da den kom som en dark horse i fjor.

Pørni (Henriette Steenstrup) har kommet til en alder i livet der pupper ikke lenger angis i cup-størrelser, men måles i meter. Fem år etter den stygge skilsmissen, fra den egosentriske forfattere Finn (Jan G. Røise), har hun ennå et særs anstrengt forhold til det motsatt kjønn; samt to krevende og storforlangende døtre.

I sesong 1 la plutselig både yngstedatterens lærer og en kollega, «Kommune-Bjørnar» (Gunnar Eiriksson), sin elsk på henne. Og forvirringen var komplett.

https://youtu.be/P4MKeiVhFf8

 

Nå er Viaplay-serien tilbake med den etterlengtede andresesongen om den fargerike familien Middelthon, og den daglige kampen for å mestre selve livet. Fortsatt flykter Pørni ut i garagen, og klynger seg til mobilen mens hun ringer telefonsvareren til sin avdøde søster.

Hennes far (Nils Ole Oftebro) kom i en alder av 65 plutselig ut av skapet, eldstedatteren er en vimsete, uansvarlig tenåring som ikke klarer å bestemme seg for noe som helst, mens yngstedatteren er sikker på at Mamma hater Pappa, og hun har tilbrakt så mye tid hos en svensk venninne at «hon pratar nu svenska». Når så eksen har «funnet sin indre Knausgård»-stemme og nevøen plutselig vil flytte fra dem, begynner det for alvor å tårne seg opp for Pernille «Pørni» Middelthon.

Samtidig hoper drittsakene, med forsømte og mishandlede barn, seg opp på jobb – og Pørni gråter seg i søvn (lullet i koma av kraftige sovepiller) over det bitre tapet av Kommune-Bjørn (som nå skal ha barn med en annen kvinne).

Eneste lyspunktet er den nye, sjarmerende, naboen (Odd-Magnus Williamson) – en nabo som importerer spanske viner og gjerne tilbyr seg å ødsle av sin kunnskap som privat spansklærer for Pørnis eldstedatter (Vivild F. Berg).

Sesong 2 plukker opp tråden noen måneder etter siste gjensyn. Pørni bærer fortsatt på en bunnløs sorg over søsterens avgang, og en miks av sorg, irritasjon, bitterhet og forvirring over bruddet med Bjørn. Kort fortalt sliter hun med å finne ut hva hun vil, og hvem hun, som en «kvinne i sin beste alder» egentlig er og vil være.

Sesongen er mørkere og mer alvorlig enn førstesesongen, det er mindre munterhet i familiens liv, og Pørni tvinges til å ta noen livsendrende oppgjør med folk og blodigler.

Seriens sterkeste kort er, så definitivt, fortsatt Henriette Steenstrup. Hun er serieskaper, manusforfatter og hovedrolleinnhaver og mestrer alle rollene; og i særdeleshet hovedrollen der hun befriende selvironisk utlevere på seg selv, og briljerer som skuespillerinne. Pørni markedsføres som en komedie, men er i langt større grad et familiedrama ispedd jordnær og gjenkjennelig hverdagskomikk (og -fortvilelse).

Det er ikke alle vitsene som sitter like godt denne runden. Det blir litt for åpenbart, og kunstig oppkonstruert når det harseleres med WOKE-(u)kulturen, tysk invasjon og Trond Giskes forhold til kvinner under ham i organisasjonen.

 

Serien er sterkest, og best, på det mellommenneskelige, familiære plan – der de fleste av oss kan nikke gjenkjennende til de fleste situasjoner, konflikter og gjentagende utfordringer. Her gnistrer serien! Livet består stort sett av å tilpasse seg, og tilrettelegge, for alle rundt Pørni, der utakk er verdens lønn.

Vi er ikke det minste i tvil om at Steenstrup i manusprosessen har bydd på seg selv – og det vises. Pørni føles ekte, hjertevarm og troverdig. Den oppleves som en (vel fortjent) hyllest til alle verdens varmhjertede omsorgsmødre. Det hele et lunt skråblikk på vår alles brogete familiehverdag, uten at det bikker over i opplagt parodi. 4 sterke stjerner.

Anmeldelsen er basert på hele sesongen, som i sin helhet kan strømmes fra Viaplay fra den 27. februar.