Anmeldelse: Perry Mason, sesong 1

I sin første store rolle siden den sitrende spennende The Americans, vender nå Matthew Rhys tilbake til serieformatet. Denne gangen for å portrettere en av de mest arketypiske fiksjonsdetektivene, Perry Mason.

Detektiv med mange år på baken

Hvem hadde trodd at noen skulle børste støvet av en av de eldste og trausteste TV-detektivene gjennom tidene? Det er akkurat det HBO har gjort. Perry Mason (basert på den ikoniske karakteren til Erle S. Gardner) var fast ukentlig innslag, primetime lørdag kveld, på CBS fra 1957-1966.

Hele 271 (!) episoder ble produsert av serien, med Raymond Burr i hovedrollen.

 

Serien ble forsøkt gjenopplivet i 1973, men det ble kun til en halv, mislykket, sesong. Deretter fulgte Hollywood opp med en mengde mer eller mindre minneverdige filmer, Burr spilte Perry Mason i 26 av dem, i perioden 1985-1993.

I det HBO fattet interesse for en remake av serien hyret de først inn Nic Pizzolatto som manusforfatter. Synd at han forsvant ut av bildet, for som manusforfatter og regissør skapte han enestående krimmagi med True Detective.

Svik, bedrag og rasisme under Den store depresjonen
Handlingen i den nye serien er satt til Los Angeles, i begynnelsen av de harde trettiårene.

Mens USA sliter hardt under Den store depresjonen (tidenes børskrakk inntraff den 29. oktober 1929), er det oppgangstider i liberale og kulturelle «Englenes by». I 1930-årene vokste byens befolkning med hele 25 %.

Sommeren 1932 arrangeres sommer-OL i Los Angeles, og byen blomstrer av optimisme og fremtidstro, med vekst innenfor film- og TV-bransjen, oljeindustrien og turisme. På kulturscenen skred det frem storheter som Benny Goodman og Glenn Miller, mens industrien var involvert i den gigantiske utbyggingen av Hoover-demningen.

Den småslitne, letter alkoholiserte, Perry Mason (Matthew Rhys) livnærer seg som privatdetektiv, ofte med utroskap inne i bildet. Han bor på barndomshjemmet, et forslitt småbruk i utkanten av byen, og kjører rundt i et vrak av en bil. Mason har gått i kompaniskap med advokaten E.B. Jonathan (John Lithgow), og sammen hyres de inn for å oppklare en av tiårets mest intrikate, og bisarre, drapssaker.

Et spedbarn har blitt kidnappet, og under overleveringen av løsepengene går det til helvete. Ungen er død, øynene sydd åpne, og en av byens mest velhavende, Herman Baggerly (Robert «T-1000» Patrick), engasjerer Mason & Co for å finne morderne.

Hverken foreldrene, Baggerly eller Mason har tillit til et korrupt og rasistisk LAPD. Historien har det med å gjenta seg…

Halleluja!
Både Baggerly og barnets foreldre er medlemmer i en eksotisk menighet, ledet an av den meget energiske og høyst karismatiske Sister Alice (Tatiana Maslany i en stjernerolle!). Mason må kjempe mot løgner, korrupsjon, mistro og sin egen drikkfeldighet.

Mer og mer sentreres rundt den outrerte menigheten, der det tales i tunger og lefles med okkult gjenoppstandelse.

Maslany er gudbenådet som den karismatiske yppersteprestinnen, som vil barnets mor alt vel, støtter henne når verden går imot, men som også bærer på en egen mørk hemmelighet. I et mannsdominert samfunn må hun kjempe for seg selv og kvinner generelt.

Film noir
Perry Mason er en hyllest til den forføreriske, nostalgiske, film noir-stilen. Dunkel belysning, mørke bakgater i storbyen, kynisme, suggererende jazzmusikk og gjennomgående moralsk forfall.

Los Angeles er blendende lekkert og troverdig gjenskapt, 90 år tilbake i tid, ned til minste detalj. Foto er sobert, vakkert og nært, der lyset alltid spiller en viktig rolle.

Rhys er bunnsolid som den komplekse, rufsete detektiven med en æreskodeks, men samtidig en mann som er villig til å krysse gråsoner for å oppnå rettferdighet, og stå på de svakestes side.

Nostalgisk tripp ned memory lane
At man har valgt å sette handlingen til 1930-tallet er forståelig, men samtidig skaper det en distanse mellom karakterene og oss seere. Både personer, plott og væremåte er tatt fra hine hårde dager, autentisk ja vel, men like fullt litt noget «antikvarisk».

Vi kan vanskelig se for oss at Perry Mason vil appellere til dagens unge Netflix-/Youtube-publikum. Men, de er muligens heller ikke målgruppen.

En oppdatert Mason, satt til vår tid (med manus av Nic Pizzolatto?), ville gjort serien både mer tilgjengelig, men samtidig også mer aktuell og relevant. Dog, like fascinerende og nostalgisk ville den selvsagt ikke blitt.

Klisjeene og stereotypiene står dessverre litt for tett i kø. Mason er en lettere forfyllet, forsoffen detektiv som lever av småjobber, klærne er slitt og skitne, skjeggstubbene alltid to-tre dager gamle, han «låner» slips fra lik i forråtnelse på likhuset innen han skal i retten og har et heller trist ikke-eksisterende forhold til eksen og sønnen.

 

Rettssalsdrama
Serien er definitivt best i første halvdel, da Mason og hans partner, Pete (en utmerket Shea Whigham) tråler byens skitne bakgater, bedervete likhus og snuskete bordeller på jakt etter sannheten. Andre halvdel er primært et tradisjonelt rettssalsdrama, og her holder ikke det narrative helt mål.

Det hele blir litt for konvensjonelt, forutsigbart, og dramaturgien svikter. Åtte samfulle timer med kun én kriminalsak blir for tynt smurt utover; her burde man heller lært av Bosch-serien, som har lyktes godt med å flette både tre og fire saker inn i en og samme sesong.

Alt i alt en solid, lekker og nostalgisk serie med gjennomgående utsøkt skuespill (karakteren til Lithgow er for karikert, men det skyldes mer manus enn skuespilleren) og god spenningsnerve. Vil nok vinne gehør hos den eldre garde men slite med å tiltrekke seg et yngre publikum.

Sesong 1 gjør en flott jobb med å bygge opp historien rundt privatpersonen Mason, som har et fascinerende og broget liv – en mann vi gjerne vil følge videre. 4 stjerner.

Perry Mason, sesong 1 får premiere på HBO Nordic den 22. juni, med ny episode hver mandag. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.