Anmeldelse: Oppenheimer

Helt fra starten av fysikkarrieren var det klart for alle rundt ham at Oppenheimer var en briljant vitenskapsmann. Selv Einstein og Niels Bohr (Kenneth Branagh) beundret ham.

Han ble tilbudt lederstillinger ved flere fakulteter, men valgte å reise til Europa for å studere den nye kvantemekanikken, som amerikanske fysikere på den tiden hadde liten interesse for. Han tok den med seg tilbake til USA, der den gradvis vant terreng, blant annet takket være Oppenheimers inspirerende universitetskurs i emnet.

Politisk!

Til tross for sine venstreorienterte tendenser anså alle Oppenheimer som det opplagte valget til toppjobben i Manhattan-prosjektet, og ettertiden har stort sett ikke hatt noen grunn til å være uenig i dette valget. Men det som er klart for ettertiden, var ikke klart i en tid da kommunistfrykt og McCarthyisme var på fremmarsj, og det er faktisk disse betente politiske omstendighetene som Nolans storfilm, noe overraskende, først og fremst handler om.

Hvis du tror at denne filmen handler mest om selve Manhattan-prosjektet, og den vitenskapelige historien om atombombens tilblivelse, må du tro om igjen. Det er en film som ambisiøst tar mål av seg til å gi en fullstendig biografisk fremstilling av Oppenheimer som person og hva hans tro og moral egentlig var – noe historikere lenge har diskutert – samt hvordan hans samtid og samtidige påvirket hans offentlige rykte og ettermæle. Filmen er opptatt av spørsmålet: Hva var den moralske integriteten, og karakteren, til mannen som skapte atombomben?

Og filmen finner, eller antyder, iallfall et svar. Et svar som virker realistisk og overbevisende, ettersom det – i likhet med filmen – er basert på biografien «American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer» av Martin Sherwin og Kai Bird. Biografien, som ble utgitt i 2005, er basert på over et kvart århundres forskning på Oppenheimers liv og intervjuer med menneskene rundt ham. Som tittelen antyder, foreslår boken at Oppenheimer er en moderne Prometheus som stjal ilden fra gudene og ble straffet for det. Det er nettopp dette filmen, og Nolan, ønsker å illustrere.

Typisk Nolan (på en god måte)

Som den dyktige manusforfatteren han er, har Nolan selv skrevet manuset til filmen sin, og forteller (selvfølgelig!) historien på en ikke-lineær måte, med mange hopp i tid, svart-hvitt-sekvenser og en fortellerstil som forvirrer i begynnelsen, men som begynner å gi åpenbarende mening i løpet av det siste kvarteret av den tre timer lange filmen. Det er en fortellerteknikk som Nolan ikke alltid har lyktes med; mange vil hevde at den ble altfor forvirrende i regissørens forrige film, Tenet, for eksempel.

Men i Oppenheimer fungerer det til historiens fordel. Ingen detaljer skal avsløres her, men Oppenheimer kunne ha blitt en langt mer høylytt forkjemper for internasjonale avtaler om begrensning av atomvåpen og fredelig bruk av vitenskap og teknologi, kanskje på linje med Carl Sagan og Richard Feynman.

Men han ble født noen tiår for tidlig og ble offer for korrupsjon og paranoia blant amerikanske politikere på 1940- og 50-tallet, som var redde for at hans progressive stemme skulle få for stor innflytelse. De trangsynte politikerne utnyttet ham mens de trengte ham. Men i stedet for å belønne ham for innsatsen etterpå, fryktet, skammet og undergravde de ham, slik at mediene ikke lyttet til ham, og han endte opp som en fattig skygge av det han burde ha vært: en av sin tids viktigste vitenskapelige debattanter.

Å vise dette er en av Nolans største bragder, noe som gjør Oppenheimer til en av regissørens viktigste og desidert beste filmer: Den får oss til å føle historiens puls.

Dette understrekes ikke minst av svenske Ludwig Göranssons filmmusikk, som gang på gang skyver en dundrende bakgrunnsmusikk i forgrunnen, slik at spenningskurvene i de ulike nøkkelscenene leder pulserende til nesten overveldende voldsomme crescendoer. Rett og slett imponerende effektivt – og en sterkt medvirkende årsak til toppkarakteren 6 stjerner.

Oppenheimer hadde premiere på norske kinoer 21. juli.