Anmeldelse: Nomadland

Natt til mandag hanket Nomadland inn hele tre av de absolutt gjeveste Oscar-prisene for koronafilmåret 2020: Beste film, beste regissør og beste skuespillerinne – dét var slettes ingen tilfeldighet, eller arbeidsuhell, fra Oscar-akademiet.

Vi tilnærmer oss som oftest oppgaven med en solid dose sunn skepsis når rike, vellykkede amerikanske superstjerner skal portrettere dem «nederst ved bordet», det kan lett blir både påtatt, kleint og oppleves kunstig konstruert – så definitivt ikke med Nomadland!

 

Basert på boken til Jessica Bruder har Chloé Zhao skrevet et utrolig nært, troverdig og ektefølt manus. Zhao sitter også i registolen på denne nærmest dokumentariske filmen.

Grunnpremisset er basert på en sann historie, om en liten amerikansk småby, i Midtvesten, som brutalt får hjørnesteinsbedriften sin nedlagt nærmest over natten. Flertallet av innbyggerne i Empire blir arbeidsløse og stående på bar bakke. Innen ett år er byen de facto nedlagt og avfolket.

Enken Fern (Frances McDormand) er en av de siste som forlater spøkelsesbyen. Barnløs og arbeidsløs, samt med en CV stappet full av diverse småjobber, har hun ikke mulighet til engang å leie et husvære. I beste fall kan hun håpe på en førtids-pensjonsutbetaling som dekker matutgiftene.

Fern bestemmer seg for å leve livet på veien, konstant i bevegelse i sin nedslitte, gamle rustholk av en van («Vanguard»), kjører hun gjennom det Forjettede land på søken etter diverse strøjobber, varme, vennlighet og en følelse av å høre til i samfunnet.

Underveis livnærer hun seg, fra hånd-til-munn, med kortidsjobber, som hos Amazon i det de trenger ekstra (billig!) arbeidskraft for å pakke alle julegavene til USAs middelklasse, eller trailerstop-campinger og diverse butikkjobber.

Alltid på vei til neste sted, neste varme måltid og et fellesskap.

Fellesskapet finner hun blant «likesinnede» på landeveien. Dette århundrets «nomader» som lever, mer eller mindre frivillig, på siden av samfunnet og som har falt fullstendig igjennom det amerikanske sosiale sikkerhetsnettet (et nett med store hull og mangler).

Nomadland er produsert som en dokumentar, der vi som seere blir flue på veggen i Ferns trøblete liv. Relativt unge Joshua J. Richards er fotograf, og han fanger på en forbilledlig måte både det enorme, majestetiske landskapet i USA, det være seg Redwood-skogene eller ørken og prærie, som han klaustrofobisk tar oss med inn i den trange vanen til Fern.

Det mest interessante aspektet er folkene (alle amatører) hun møter på veien, som har vidt forskjellige grunner til å leve i en van/trailer/bobil, stadig på vei til neste stopp, til en ny festival eller et varmere sted å tilbringe noen måneder: «I’ll see you somewhere down the road».

Noen flykter fra en tapt kjærlighet, andre har lagt ut i et liv på veien som følge av sykdom eller følelsen av å ikke høre til i det «normale» samfunnet, noen er anarkister som elsker det frie livet, mens andre igjen er presset ut av fellesskapet som følge av økonomiske nedgangstider.

Fern er faktisk noe litt midt imellom, hun bor definitivt i en van fordi hun ikke har råd til tak over hodet og mangler utdanningen som kan sikre henne en god jobb; samtidig foretrekker hun nomadetilværelsen og livet på prærien fremfor å bli «stengt inne» i en kasse i forstadshelvete med stakittgjerde, stasjonsvogn og hund.

Og, Fances McDormand er simpelthen mesterlig superb i sin portrettering av denne komplekse, frie sjelen. Det er et skuespill som gir oss frysninger på ryggen McDormand (som tidligere har vunnet hele 5 Oscar-priser) her briljerer med.

Skuespillet hennes er så ekte, subtilt og nautrulig, uten antydning til overspill, at hjernen etter hvert overbevises om at man ser en dokumenter av denne stolte og staute kvinne og hennes uvanlige liv. Hun hevder selv, hardnakket, at «hun ikke er hjemløs, kun husløs»; og dét er en stor forskjell.

Et glimrende, særdeles til ettertanke, manus, blendende foto og topp skuespill til tross, vi stiller oss noget tvilende til regiprisen. Nomadland er en meget sterk film, men tidvis halter dramaturgien og fremdriften vel mye.

Klippingen av og, ikke minst, imellom scenene, er tidvis like flyktig som Ferns omstreifende liv – litt for mye uten mål og retning. Sikkert med hensikt, for å gjøre filmen mer «dokumentarisk», men ikke alltid like vellykket.

5 stjerner til en film du garantert ikke vil gå uberørt fra.

Nomadland kan strømmes på Disney+ fra den 30. april.