Like sikkert som at dagene blir mørkere, kredittkortgjelden stiger og stressnivået går til himmels – så kommer filmselskapene (og nå strømmetjenesten) med julefilmer.
Når det nærmer seg årets største høytid vil vi gjerne lulles inn i den forfalskede idyllen fra barndommen, med bekymringsfri familiehygge, mor som baker pepperkaker, snødekte trær, alver og søte nisser.
At gigantiske, über-kapitalistiske, amerikanske underholdningsmaskiner, hemningsløst, forsøker å utnytte vår nostalgi har vi så visst intet imot, men at de faktisk har frekkhetens nådegave til å ikke levere et bedre, mer gjennomarbeidet, produkt en dette middelmådige jule-mølet, det, det kan vi faktisk ikke akseptere!
Lansert i USA for ett år siden (i forbindelse med lanseringen av Disney+) får ikke vi her hjemme «gleden» av å se Anna Kendrick som selveste «Frøken Jul» før årets julehøytid – og ventetiden har så visst ikke vært verdt det.
Hele produksjonen stinker så kraftig av venstrehåndsarbeide at vi gremmes. Noelle vil kun appellere til de minst kritiske av oss, og gjerne da de som sluker alt som er «brandet» jul med hud og hår. Heri faller nok dessverre en stor del av den yngre befolkningen – og Disney gjemmer seg nok bak at de bare gir dem det folket vil ha.
I en Disneyland-versjon av Nordpolen, overflommet av nostalgiske tømmerbygninger, skarpe farger, snø og mengder av bartrær (!) er det krisestemning i det julen nærmer seg, og Nick Kringle (Bill Hader), som nettopp har overtatt julenisseoppgaven etter sin avdøde far, ikke føler seg komfortabel i rollen som nisse.
Hans nærmest nevrotisk positive, og overoptimistiske søster, Noelle (Anna Kendrick), anbefaler ham å ta en helg i varmere strøk for å slappe av og komme på bedre tanker. Lite ante hun at Nick skulle ta første fly (slede?) til Phoenix, Arizona (!) og finne seg så godt til rette at han bestemmer seg for å bli – permanent.
På Nordpolen blir gode råd dyre når ingen får tak i nissen, og det kun er dager igjen til millioner av julegaver skal deles ut. Hans fetter, den kyniske Gabe (Billy Eichner), innsettes, men Noelle har ikke gitt opp håpet og reiser til The Grand Canyon State for å hente nissen tilbake.
Det er ikke noe direkte galt med overromantiserte, sukkersøte, koselige julefilmer, men da må de i det minste ha en substans og et snev av dramaturgi samt et originalt plott, med karakterer vi gidder å bry oss om. Noelle har ingen av delene, derimot surfer den uhemmet på Kendricks umiskjennelige sjarm.
Og det skal Noelle ha, Anna Kendrick er konstant i sentrum, og med sitt blendende smil, positivisme og smått sjarmerende naivisme så redder hun filmen fra totalhavari. Det til tross for at hun forbarmer seg over en nyskilt mann, som ville gått i møte en miserabel jul uten sine nærmeste («snufs!»). Hva Shirley MacLaine gjør i filmen, er ikke godt å si.
Bill Hader, som normalt levere habile, komiske roller er her underernært på gode replikker og en troverdig karakterutvikling. Marc Lawrence har skrevet (og regissert) en så kjedelig og forutsigbar film at vi nærmest er imponert over prestasjonen. Til tross for litt over halvannen times spilletid, så snegler tiden seg av gårde, og den lille handlingen som er er usedvanlig forutsigbar. Vi sjokkerer garantert ingen ved å avsløre et det, selvsagt, er (politisk korrekt nok) Noelle som er den fødte julenissen – hun må bare «finne seg selv» først.
Nei, takke oss til dette lastverksarbeidet, som i tillegg til et uoriginalt og oppkonstruert plott, gjennomsyres av latterlig dårlige spesialeffekter. 2 irriterte stjerner til Disney & Co – neste gang, hyr inn noen som kan litt om å skape julestemning!
PS! Er det Disney+ som skal rede julehyggen, så se heller Mickey’s Christmas Carol, Miracle on 34th Street eller The Nightmare Before Christmas.
