Anmeldelse: No Time to Die

Det har vært en særs trang fødsel for den 25. filmen om agent 007. Koronapandemien satte, i siste liten, en stopper for den planlagte kinopremieren 2. april i fjor.

Siden da har lanseringen blitt utsatt hele tre ganger; det gikk så langt at MGM seriøst vurderte å selge rettighetene til en av strømmegigantene.

Men, som ordtaket sier, den som venter på noe godt venter ikke forgjeves!

Pentalogiens klimaks

I motsetning til de 20 Bond-filmene pre Daniel Craig-perioden, forteller Craig-filmene en tilnærmet sammenhengende historie. Definitivt med historikken fra 1962 som bakteppe, men Casino Royale (2006) var nærmest en reboot av hele Bond-franchisen.

I Craig fikk vi en klassisk Bond som fremstod selvsikker, tøff og handlekraftig, men som samtidig tok 007 et steg videre i en moderne innpakning, der han blottstiller sin sårbarhet, sliter psykisk og døyver sine indre demoner med overdreven drikking. Til og med det enorme «konsumet» av det motsatt kjønn ble dempet.

 

Definitivt den mest menneskelige Bond til dags dato – og Casino Royale ble en av seriens klassikere, toppet med noen fantastisk realistiske actionscener, der vi faktisk kunne se at Bond får hull i dressen, blåmerker og blod på skjortekragen.

I No Time to Die skal løse tråder samles, hemmeligheter avdekkes og Craig få sin verdige avskjed som Kommandørkaptein Bond. Det har blitt seriens lengste film, og en kompleks sådan, med en miks av heftige actionscener, tøffe biljakter, spektakulære stunt, tørrvittigheter og mengder av emosjonell bagasje.

Alt har ledet opp til dette

Som trailerne så pompøst hevder, så har «alt ledet opp til dette øyeblikket»; et utsagn EON Productions faktisk har dekning for.

Kampen mot det internasjonale forbrytersyndikatet SPECTRE har stått i fokus under Craig-æraen, ledet an av Bonds nemesis, antagonisten Ernst Stavro Blofeld (Christoph Waltz); en mann 007 (Sean Connery) først stiftet bekjentskap med i From Russia With Love (1963).

Før Bond pensjonerte seg fikk han buret inn Blofeld, som nå sitter i et høysikkerhetsfengsel i London, men i det en ny fare truer, i form av en (tidsriktig nok) pandemisk høyteknologisk epidemi (delvis initiert av MI6 og M), ser både CIA og (etter hvert) MI6 igjen behov for å tilkalle mannen med lisens til å drepe.

Nestkommanderende i SPECTRE, og lederen av Quantum, Mr. White, tok for mange år siden livet av hele familien til forbryterhjernen med det subtile (!) navnet Lyutsifer Safin (Rami Malek).

Nå er Safin på hevntokt, og i fremste rekke står SPECTRE, samt Bonds forhenværende kjærlighetsinteresse Madeleine (Léa Seydoux).

En ny verden

I det Bond, noget motvillig, dras ut fra sin hiatus på Jamaica, vender han tilbake til et nytt MI6, med en splitter ny (kvinnelig!) agent som bærer det ikoniske kodenavnet 007.

Nomi (et friskt pust fra Lashana Lynch) har overtatt som agent 007, og hverken hun eller ledelsen i MI6 ser i utgangspunktet behov for det «gamle vraket» Bond. Tvert imot gjør de sitt ytterste for å holde ham unna saken. Men idet Felix Leiter involverer Bond, og det blir personlig for ham, er det ingen vei tilbake.

På ferden for å spore opp Safin, og sette en stopper for hans dødsplott, tar Bond en tur innom naturskjønne Norge og møter spøkelser fra fortiden – en fortid han trodde han hadde forsonet seg med og lagt bak seg.

En menneskelig agent

Kun én gang i løpet av 25 filmer har kvinnebedåreren James Bond blitt smidd i Hymens lenker, det var 1969 i On Her Majesty’s Secret Service. Dessverre ble Bond (George Lazenby) kun gift med sin vevre Tracy (Diana Rigg) i en knapp halvtime, i det Blofeld skjøt henne i et attentat kjørende mot bryllupsreisen.

I bakgrunnen hørte vi Louis Armstrongs varme stemme «We Have all the Time in the World»; eksakt hva Bond (Craig) sier til Madeleine i det de kjører mot den pittoreske italienske fjellandsbyen. Men har de virkelig det? Og hva skjuler Madeleine fra sin, høyst private, fortid?

 

Sitatet er kun ett av mange små nikk til fortiden fra manusforfatterne; subtile antydninger som anerkjenner hvor Bond kommer fra, men som også elegant binder sammen filmserien og hovedrollen som så langt har blitt portrettert av seks svært forskjellige skuespillere.

Konfrontert med sin tapte kjærlighet blir Bond satt ut, viser frem sine mest menneskelige trekk, og antydninger til refleksjon og selvkritikk.

Kunstnerisk uenighet

Etter at Danny Boyle trakk seg som regissør av No Time to Die (visstnok på grunn av uoverensstemmelser med produksjonsselskapet om filmens retning), ble nyskapende Cary Joji Fukunaga hyret inn.

Mest kjent for den glimrende førstesesongen av den smått geniale True Detective, viser det seg at Fukunaga (som også er medforfatter) er det perfekte valget for å få frem kompleksiteten ved karakteren Bond. I særdeleshet når pentalogien her skal oppsummeres og avrundes.

Filmen havner tidvis i spagat i det den skal portrettere en klassisk, tørrvittig Bond, følelseskald og kynisk, mens han i neste scene viser seg fra sin mest sårbare og medmenneskelige side. Ingen lett balansegang, men noe Fukunaga (stort sett) løser på glimrende vis.

Den blonde «bokseren»

Når Daniel Craig ble presentert for en samlet verdenspresse som den nye James Bond (2005), manglet det ikke på et hylekor av kritikere – undertegnede inkludert.

Men for Helvete! Mannen var jo blond, og hadde heller ikke de «klassiske» maskuline/dandy trekk som en elegant britisk agent, med «stiff upper lip» skulle ha. For Gud skyld, mannen så jo ut som en forsoffen bokser!

Du verden hvor Craig har gjort kritikerne til skamme – og samtlige av dem har da også stilnet etter fem særdeles habile filmer. Han har, samlet sett, levert den sterkeste Bond-porteføljen.

I No Time to Die er fortsatt den gutteaktige sjarmen til stede, om enn i et noget mer furet og værbitt ansikt. Den kraftig bygde kroppen er fortsatt viril, og kan håndtere så vel åtte leiemordere som hoppe ut fra et fly eller klappjakt på motorsykkel. I nevekamp er Craig enestående i Bond-sammenheng, og denne runden har Fukunaga skrudd opp brutaliteten noen hakk.

Slåsskampene er hardtslående, velkoreograferte, intense og høyst realistiske. Høydepunktet er i så måte den heftige kampen i det Bond, i tett kompaniskap med den fyrrige CIA-agenten Paloma (Ana de Armas, Blade Runner 2049) må sloss seg ut fra en klubb i Cuba, med den hensikt å få kloa i mesterhjernen bak pandemien, forskeren Valdo Obruchev (danske David Dencik; sist sett i Kastanjemannen).

Sjelden har vi sett er met velkomponert actionscene i 007-franchisen, som på perfekt vis kombinerer action, glamour (se den kjolen!) og velplasserte, frekke, replikker. Armas har komisk timing og friskhet så det holder, og en karakter vi savner i resten av filmen.

Malek (som presterte med bravur i Bohemian Rhapsody) har ingen enkel oppgave som arketypisk stormannsgal 007-forbryter, dog løser han det mer subtilt enn Javier Bardem i Skyfall.

Balansen mellom fascinerende og outrert/karikert er syltynn, og de fleste Bond-skurkene havner i sistnevnte kategori. Da er det verre stilt med hans beveggrunner, som dessverre forblir diffuse og/eller dårlig begrunnet.

Ut med et smell

Litt etter litt har produsentene maktet å fornye og modernisere 007, uten at de har kastet «barnet ut med badevannet». No Time to Die er i så måte kronen på verket.

Til tross for at Daniel Craig ikke rakk mer enn fem Bond-filmer, er han den skuespilleren som har hatt rollen over lengst tid. Hele 15 (!) år har gått siden første Craig-filmen, og en periode var han visstnok så lei av rollen at han heller ville skjære av seg pulsåren enn å spille en ny Bond-film.

Heldigvis sa han ja til No Time to Die, for resultatet har blitt en av de sterkeste titlene i serien. Til tross for en spillelengde på nesten tre timer, føles ikke filmen for lang, ei heller pakket full av overflødige dødpunkter; noe som ofte er tilfellet med midtpartiet i Bond-filmene.

Actionscenene sitter som et skudd, replikkene er sånn pass tørrvittige (og ikke overlesset), et samlet skuespillerteam leverer over evne og Fukunaga gir oss den mest personlige og emosjonelle Bond-filmen gjennom tidene; et faktum som nok vil irritere noen.

En ny vår?

Debatten har allerede rast i flere år om hvem som skal overta etter Craig, sågar om det skal bli en kvinnelig 007 (noe Barbara Broccoli har avvist).

Skal man tro på bettingselskapene, så ligger for tiden Regé-Jean Page (Bridgerton) best an. Intet er avgjort, og Broccoli har lovet en avklaring i løpet av neste år.

Hvem som enn overtar den ikoniske rollen, så ligger det muligens an til en ny reboot av serien. Uansett hvem det blir, så skal det mye til å toppe prestasjonene til Daniel Craig som vi kan fastslå at, i sin svanesang som 007, går ut med et smell.

5 bunnsolide stjerner til en heidundrende, og befriende kompleks, actionfilm. Ingen ting å nøle med, kom deg til nærmeste kino (så spørs det om du ved neste Bond-premiere kan sitte hjemme i din egen stue).