Anmeldelse: Nisser

 

Med en åpningsscene som minner om Chevy Chase-klassikeren National Lampoon’s Christmas Vacation, blir vi med inn i bilen til en fullstendig gjennomsnittlig dansk kjernefamilie, bestående av Josefine, Kasper og Mor og Far.

Gjenkjennelig familiekjekling finer sted, julesanger fremføres (mer eller mindre frivillig) og hormonelle tenåringer er på vei til en etterlengtet (?) juleferie.

 

Vi får vite at foreldrene har krevende jobber, og nå flykter fra storbyens kjas og mas, ut på landsbygda for å finne skogens fred og ro – til en rolig julefeiring borte fra alt. Destinasjonen er den avsidesliggende, og meget skrint befolkede, øyen Årmandsø.

En øy som hverken har mobildekning eller stabil strømtilførsel – like fullt bor det noen titalls mennesker (og kyr) der; innbyggerne minner om en sær okkult sekt, som absolutt ikke kan like fremmedfolk, og spesielt ikke fra storbyen.

Ved ankomst fergeleiet får de beskjed om å kjøre kystveien for å komme seg til utleiehytten, men selvsagt velger Far å kjøre gjennom skogen – hvor de så treffer på noe.

Den litt tverre tenåringsdatteren tar med seg en nisseunge hjem til skjulet på hytten, her pleier hun ham og gir ham mat, men Josefine har ikke tatt innover seg årsaken til at øyboerne har satt opp et enorm strømgjerde mitt i skogen…

Nisser beveger seg i grenseland mellom grøsser og absurd komedie – men svikter å levere på noen av premissene; vi tror da heller ikke at de (forsøksvis) komiske øyeblikkene er intensjonelle, men mer utilsiktede «arbeidsuhell».

Plottet er en dash Gremlins, ispedd enfoldige bondeknølkarakterer fra Twin Peaks; i tillegg har de hentet skrekkelementer (og lydeffekter) fra Jurassic Park-filmene.

De forvokste nissene som ser ut som en krysning mellom E.T., Groot (fra Guardians of the Galaxy) og norske Knerten, og lager knitrende dinosaurlyder. Det er da heller intet å utsette på utseende eller spesialeffektene, men historien blir aldri hverken skummel eller metamorsom; kun mer om mer irriterende.

I det handlingen skrider frem fremstår Juleferiefamilien dummere og dummere, handlingen mer og mer usannsynlig, samt at øyboerne kommer ut som en komplett døv parodi.

Manuset inneholder ikke et snev av subtilitet, og forsøker nærmest insisterende å få oss til å tro på et særdeles oppkonstruert, søkt, plott. Et plott med flere hull enn det er i flyktningegjerdene Europa rundt. Når den i tillegg etter hvert føles langdryg og kjedelig, så kan man konkludere med at serien svikter på de fleste punkter. Underholdende er Nisser definitivt ikke.

Det mest positive vi kan trekke frem er at spilletiden, tross alt, ikke er på mer enn litt over to timer. 2 stakkarslige (jule)stjerner til dette vrøvlet.