Anmeldelse: Nightmare Alley

Den mexicanske mesterregissøren Guillermo del Toro har sin helt særegne, blendende stygg-vakre, visuelle stil. En stil han har brukt mange filmer til å nå perfeksjonsnivået han fremviser i nydelige, gripende Nightmare Alley.

Filmen er basert på William L. Greshams roman (1946), som faktisk ble filmatisert allerede i 1947, med Tyrone Power i hovedrollen. Vi befinner oss i USA på slutten av 1930-tallet, Hitler er på fremmarsj i Europa, men amerikanerne har ennå ikke blitt trukket inn i krigen.

Svindlere og sannsigerske

Fremmedkaren Stanton Carlisle (Bradley «A Star is Born» Cooper) går av toget i en liten småby i USAs Heartland. Han er lite snakkesalig, tilbaketrukket og har åpenbart skygger fra fortiden han ikke ønsker å dele. Etter å tilfeldigvis ramle over et smålugubert omreisende tivoli, drevet av «kreative» Clem (Willem Dafoe), blir han tatt inn i varmen og jobber seg oppover i systemet. Fra sjauer til assistent for «synske» Zeena (Toni Collette) og hennes partner; før han til slutt orkestrerer showet for den elektriske piken Molly (Rooney Mara).

Vi kan vel ikke komme på et mer perfekt miljø for del Toros visuelle stil enn nettopp de forsofne, skitne omreisende tivoliteatrene som reiste rundt fra småby til småby i USA på 1930- og ’40-tallet. Tidligere portrettert i blant annet så forskjellige filmer som Dumbo og The Greatest Showman – men, det er en helt annen, og langt dystrere, historie del Toro vil fortelle.

Vi hensettes til en tid da det var akseptert, og stor etterspørsel, etter å vise frem det outrerte og ekstreme, akkompagnert av et burlesk snitt. Se for deg kvinner med skjegg, dverger, hottentotter, «ville» menn, verdens sterkeste mann, synske spåkvinner og eksotiske dyr. Det hele gjerne krydret med noen aborterte misfoster på formalin. Nederst på rangstigen befinner kidnappede, og neddopete, alkoholiserte «freaks» seg.

Legg så til at det er mørkt, vått, gjørmete, tvilsomme sanitærforhold og overdreven bruk av alkohol for å døyve hverdagens sorger og fysiske plager.

En mørk fortid – med ambisjonene i behold

Inn i denne eksotiske verden av svindlere og artister finner Stanton seg godt til rette. Han tas under vingene av flamboyante Zeena, og hennes livstrøtte, spritelskende partner finner en ivrig lærling som suger til seg all kunnskap om triks, lureri og såkalt sannsigerskeri/tankelesing.

Men det er enigmatiske Molly Stanton legger sin elsk på, og han har større ambisjoner for dem begge enn å tilbringe dagene på landeveien, og leve fra hånd-til-munn under kummerlig forhold. De «oppgraderer» til storbymetropolen, finpusser på showet og får seg en fast gig på fasjonable «Copacabana» – et etablissement omsvermet av de rike og vellykkede.

Her gjør del Toro et taktskifte, tar oss med inn i andre akt der den omflakkende tivolitilværelsen legges bak seg, og våre protagonister nå sikter seg inn mot stjernene; i alle fall gjør Stanton det…

Djevelens psykiater

I 1940-tallets art deco-pregede metropol lar han seg forføre av femme fatale-psykiateren Lilith Ritter (en brennende god Cate Blanchett); sammen legger de en infam plan for å svindle penger fra Ritters rikeste pasienter – eldre menn med demoner/skjeletter i skapet, som vil benytte seg av Stantons unike evner (?) for å oppnå fred i sin forpinte sjel.

Men akk så! Hvor lenge var vel Adam i Paradis, og var det ingen i Stantons barndom som kunne fortalt ham at makt faktisk korrumperer?

Grådigheten, og maktbegjæret, blender og blidner ham. Han tar sin nyperfeksjonerte svindel til eskalerende høyder, og tvinger en stadig mer motvillig Molly med på det utspekulerte bedrageriet.

Det varme lyset, den krypende, gjennomgående noir-stilen, øyet for alle de lekre detaljene og Dan Laustsens superbe, intime foto gjør Nightmare Alley til en utsøkt filmopplevelse.

Fra det skitne tivoliets mørke kroker, til fløyel, gull og dyp rød leppestift i metropolen, til forfrosne, snødekte hager i rikmenns herskapshus skaper del Toro en grøssende god autentisk opplevelse. Du blir ubønnhørlig trukket inn i det fascinerende eventyr-/marerittuniverset, som avdekker lag for lag av menneskers dårskap, forfengelighet, grådighet og iboende ondskap.

Hollywoods A-lag

Skuespillerne er plukket fra øverste hylle, og Cooper imponerer som den litt kryptiske, sære, komplekse omstreiferen. En mann med åpenbart mange evner, og viljen til å gjennomføre dem – men som også bærer på sine mørke demoner, i en fortid som elegant (delvis) avkles i sesjoner med djevelens psykiater.

Cooper har et subtilt samspill med glimrende Mara, som dessverre er en karakter som vies for liten tid, men når han så møter på Cate Blanchett slår det et gnistregn ut av lerretet. Blanchett er som støpt for mellomkrigstiden, og glir i ett med de storslagne rekvisittene og interiøret. Hun er en dreven forfører, og spiller seg her rett inn på Oscarlisten.

Willem Dafoe leverer som alltid en eksentrisk, og slående, rolletolkning, mens Richard Jenkins og Ron Perlman glimter til i saftige biroller. En annen, helt sentral, aktør er det medrivende musikksporet til Nathan Johnson; han kan få enhver scene til å fremstå dobbelt så skummel.

Ikke (fullstendig) lytefri

Visuelt er Nightmare Alley nok Guillermo del Toros mest stygg-vakre film, fullt på høyde med (om ikke over?) den Oscarvinnende The Shape of Water. Tidvis er den da også mer psykologisk skremmende enn Crimson Peak.

Det eneste vi finner å trekke for er enkelte skjønnhetsfeil i dramaturgien, der del Toro innimellom henfaller til noen lettvinte manusgrep, som både er lite troverdige og lett gjennomskuelige. Narrative grep som han tar utelukkende i andre akt, en del som er hakket mer blodfattig og «ordinær» enn første eventyrlige akt.

Med Nightmare Alley leverer del Toro en sjeldent hypnotiserende filmopplevelse; for både øyne, ører og sinn. Du vil garantert bli revet med på denne berg-og-dalbaneturen. 5 bunnsolide stjerner.

Nightmare Alley hadde kinopremiere den 28. januar, og blir tilgjengelig på Disney+ fra den 16. mars.