Anmeldelse: My Lady Jane, sesong 1

For dem av oss som vokste opp ved årtusenskiftet, nærmere bestemt 2001, kunne vi bivåne unge Heath Ledger i en rocket utgave av Middelalderen. I A Knight’s Tale svingte ridderne sine sverd og lanser akkompagnert av moderne rockemusikk fra blant annet Queen.

Åpenbart en film serieskaperne bak My Lady Jane har latt seg inspirerer av, med et like heftig og moderne musikkspor; og en enda mer hardtslående dialog.

En meget fremtredende person fra den mørke Middelalderen var den bestialske kong Henrik VIII. Han utløste den engelske reformasjonen, men er nok mest husket for sine seks (!) ekteskap, hvorav to av dem han avsluttet ved å halshugge sine koner.

En annen fra Tudor-familien, som satt på den engelske tronen under det mørke 1500-tallet, var 15-åringen Lady Jane Grey. Også hun endte sine dager hodeløs, men står nok i kursiv i historiebøkene for sine rekordartede 9 (!) dager på tronen (på høyde med Liz Truss’ regjeringstid i 10 Downing Street) – innen hodet ble adskilt fra underkroppen (Grey altså, ikke Truss).

I god kontrafaktisk stil (se for eksempel For All Mankind) har forfatterne Ashton, Hand og Meadows skrevet en rekke noveller om hvordan det ville gått med Jane om hun ikke ble hodeløs, men tvert imot fikk fortsette sin regjeringstid på den britiske tronen.

Serieskaperne Gemme Burgess og Meredith Glynn har tatt tak i dette materialet, og latt seg inspirere av den i transformasjonen til TV-serie. Og det har da også vitterlig blitt en ganske så annerledes fortelling om den mørke, pompøse og satte Middelalderen. Men i sin streben etter å være mest mulig «kul», «hipp», «sjokkerende» og «moderne», så har de nok lagt litt for lite vekt på å fortelle en god historie.

Yndige, og særs dyktige, Emily Bader (Charmed) gestalter rollen som den sterke, selvstendige unge kvinnen Jane Grey – som overhodet ikke har noen ambisjoner om å gifte seg til tronen, men selv vil velge sin ektemann; ut ifra kjærlighet.

Men skjebnen vil det, selvsagt, annerledes; og til sin mors (Anna Chancellor) store begeistring giftes hun med Lord Guildford Dudley (Edward Bluemel).

 

Det slår rett nok ikke akkurat gnister paret imellom, men han er da langt å foretrekke fremfor den vulgære oldingen hertugen av Leicester (en fullstendig herlig Jim Broadbent i fri dressur!).

Med Jane på tronen kan hennes familie og slektskap konspirere, og maktkampen begynne. Skulle nærmest tro vi var hensatt til sesong 2 av House of the Dragon.

Selve handlingen er ikke veldig original. Vi serveres renkespill, sjalusi, intriger og åpenbar maktkamp – det hele dandert med et skrått og uhøytidelig frekt blikk. Det bannes, svertes, pules og hores over en lav sko, mens moderne rockemusikk akkompagnerer våre antihelter og heltinner. Ofte meget fornøyelig, men litt for ofte noget påtatt og påtvunget.

I tillegg har man valgt å «krydre» historien med unødvendige fantasyelementer, der en rekke av karakterene (såkalte «ethians») har egenskapen til å omskape seg til dyr. Noe som ikke tilfører historien meget, bortsette fra et en av hovedkarakterene viser seg å være en hest…

En rød tråd er fortellerstemmen, som etter hvert fremstår mer og mer irriterende enn underholdene, i det han stort sett kun poengterer det åpenbare. Et grep som sjeldent lykkes.

For all del, man må mer gjerne «rocke» opp en konvensjonell historie, og tilføre nye tanker og ideer til en satt og konservativ tidsepoke, men glem nå ikke at selve handlingen også skal fenge seerne – ikke bare staffasjen og «glasuren». På dette punktet lyktes faktisk Netflix bedre i sin «versjon» av jomfru i nød.

I Damsel fikk vi se en sterk, selvstendig kvinne i Millie Bobby Brown, som en prinsesse som definitivt ikke lot seg pille på nesen. Det hele pakket inn i klassisk prins-må-redde-stakkars-prinsesse. I seg selv ingen «stor» film, men vellaget og stundom meget underholdende, med et narrativ vi lot oss rive med av.

Etter halvannen episode av My Lady Jane derimot, tar vi oss i å gripe etter telefonen, rett og slett fordi historien ikke makter å engasjere og fenge oss. Det dyktige skuespillere og en rekke meget morsomme enkeltscener til tross.

Som helhet tikker dessverre ikke denne serien av på mer enn 3 stjerner. Vi antar at den vil appellere til et litt mer ungdommelig publikum. Se den fordi du ønsker å se fyrrige Emily Bader kick ass!

Anmeldelsen er basert på de fire første (av åtte) episodene. Samtlige slippes på Prime Video den 27. juni.