Elena Ferrante (pseudonym) skrev «Den napolitanske kvartetten», om de livslange, konkurrerende, barndomsvenninnene Lenù og Lila i perioden 2011-2014. Romanene ble raskt oversatt til engelsk, og ble en umiddelbar global boksuksess.

Det gikk ikke lang tid før statskanalen RAI slo seg sammen med HBO og satte i gang Italias største TV-produksjon gjennom tidene. Og resultatet ble rett og slett forbløffende!

Den italienske perlen av en serie kommer nå med sitt avsluttende kapittel.

 

Midtlivskrise?

Fra barnsben av har vi fulgt Lenù og Lila – alltid konkurrerende mot hverandre. Nå er de voksne kvinner, og relasjonen har endret seg noe, men de har fortsatt et komplekst elsk-hat forhold.

Etter Lenù/Elenas (Alba Rohrwacher) stygge brudd med professorektemannen, Pietro (Pier G. Bellocchio) mot slutten av forrige sesong, har hun nå kastet alle hemninger over bord, og lever til det fulle ut sin stormende forelskelse med barndomsdrømmen, «han-som-slapp-unna», den flørtende, veltalende Nino (Fabrizio Gifuni).

Vi har kommet til midten/slutten av 1970-tallet, og begge venninnen begynner å pushe 40 – men Elena insisterer å leve som en hemningsløs, uansvarlig, nyforelsket tenåring. Mens hun lar de to døtrene vokse opp hos sine strikte, overklasse-besteforeldre i Torino, benytter hun sin økonomiske frihet til å følge Nino rundt på hans mange foredragsreiser og helt og holdent la seg styre av ham.

En stund lever hun det reneste bohemlivet i kollektivet til eks-svigersøsteren, Mariarosa. Til eksmannens store fortvilelse.

Det er en smått frustrerende start på finalesesongen. For det første har man nå byttet ut tilnærmet samtlige av skuespillerne, men til tross for at de skal befinne seg i midten/slutten av 30-årene, ser brorparten +10 år eldre ut.

Hva verre er, er at vår protagonist, Elena «Lenù» Greco, nå har kastet alle sine drømmer, og sindige dømmekraft på båten, og kun danser etter playboyen Ninos pipe. Det er ikke bare utseendet som radikalt har endret seg, men personligheten – som om hun har vært på en toårig Koranskole, og kommet ut smått hjernevasket.

Selvutslettende

De fire første episodene er i overkant drøye og langtekkelige, med liten fremdrift og en stadig mer viljeløs, naiv og selvutslettende Elena. Uten at vi får en tilfredsstillende forklaring på karakterens betydelige endring og virkelighetsoppfatning.

Brorparten av tiden går hun trist rundt, med krokodilletårer som konstant presses frem i øyekroken.

I Napoli har derimot den driftige Lila (Irene Maiorino) kommer seg fri fra Solara-brødrenes mafiaklør, og er nå blitt en vellykket forretningskvinne på egne ben. Til og med forholdet til «substitutten» Enzo (Pio Stellaccio) ser ut å ha konturene av en begynnende romanse. Sammen driver de et suksessrikt datafirma, og trives i det gamle nabolaget.

Til tross for økonomisk framgang, og et utvidet servicetilbud i det tidligere så forsofne Napoli-forstaden, så er ikke alt bare fryd og gammen. Kommunistene står mot de fremvoksende fascistene, og den fryktede Røde Brigade gjør sitt inntog i Italias gater. De radikaliserte Pasquale og Nadia er lydige fotsoldater, og nyttige idioter, i det de sprer frykt og terror. Lenùs gjensyn med dem blir direkte ubehagelig.

Samtidig har narkotikaen for alvor gjort sitt inntog i Napolis gater. Og med Solaras-brødrene som bakmenn blir stadig flere av Lila og Lenùs gamle venner og familiemedlemmer dopavhengige.

Neste generasjon gror frem

Begge damene blir så samtidig gravide, Lila med Enzo og Lenù med Ninos kjærlighetsbarn, og de knytter igjen tette bånd.

Men det er malurt i begeret. Lila (med flere) kommer stadig med dulgte advarsler om at Nino ikke er den har utgir seg for å være, og alle ser det – unntatt Lenù, som ser ut til å leve i en drømmeverden av fornektelse og ammetåke.

Hennes stadig sykere mor setter hennes eget liv i perspektiv, og blir heldigvis noe av en øyeåpner.

Med tre barn og en stram økonomi, akkompagnert av en vedvarende skrivesperre, ser Lenù behov for å ta noen livsendrende grep, og flytter hjem til det gamle nabolaget. Eksakt det stedet hun hele barndommen drømte om å komme seg bort ifra, og kjempet så hardt for å legge bak seg…

Avhengighetsvenninnene

Andre halvdelen av finalesesongen er langt bedre, og mer i tråd med stemningen fra de tre foregående sesongene av denne briljante serier.

Vi er kommet til ’80-årene, og barndomsvenninnene nærmere seg middeladrende damer. Så slår katastrofen av en familietragedie inn som en uventet torpedo i den skjøre idyllen, og igjen skaper slagside og turbulens i begges liv.

Både Lila og Lenù har sitt å stri med på det personlige plan, og selv om begge tidvis føler at de går hverandre på nervene, og ønsker mer avstand, så er de som avhengighetsskapende dop for hverandre, og lar det kompliserte vennskapet halte videre.

Uten å avsløre for meget, kan vi lette på sløret med at begge damene (fortsatt) har trøblete familiemedlemmer, som stadig skaper nye utfordringer og friksjon. På toppen av det hele er Solaras-brødrende en stadig voksende torn i øyet.

Blant de beste

Med fjerdesesongen er samtlige av Ferrantes Napoli-romaner nå filmatisert, og serien sett under ett er definitivt blant tidenes beste dramaserier – der førstesesongen i særdeleshet står ut som fullstendig unik.

Vi er tatt med på en enestående tidsreise der det evigvarende, kraftig turbulente, vennskapet mellom Lenù og Lila har vært den bærende røde tråden, men der vi samtidig har blitt med på en leksjon i Italias, og i særdeleshet Napolis, nære historie.

Ferrante, og serieskaper Saverio Costanzo topper det hele med et stramt blikk på kvinners endrede posisjon i samfunnet, og hvordan det var for kvinner å lykkes, stå på egne ben og ha et selvstendig liv midt i de sterke patriarkalske kreftene som preget og (delvis) fortsatt preger Italia.

Det hele subtilt og forførende fortalt, nærmeste på dokumentarisk vis, til lyden av Max Richters søkende musikkspor og fortreffelig foto, klipp og et tidsriktig setdesign. En moderne familiesaga som står som en bauta i seriehistorien, og som lykkes så godt med den vanskelige balansegangen mellom drama, humor, tårer og brutal spenning. 4 sterke stjerner til fjerdesesongen.

Sesong 4 av My Brilliant Friend får sin globale Max-premiere den 10. september; anmeldelsen er basert på samtlige ti episoder. NB! I motsetning til mange andre serier er dette én sammenhengende historie, det anbefales dermed på det sterkeste at du ser de foregående sesongen først – alle fire er tilgjengelig på Max. Buona esperienza!