Anmeldelse: My Brilliant Friend, sesong 2

Den 10. september kan, og bør du, sette deg ned i godstolen, finne frem fjernkontrollen og logge deg inn på din Max-konto. Da får du med deg premieren på den italienske perlen av en serie, fjerdesesongen av My Brilliant Friend, basert på Elena Ferrantes oppvekstromaner fra Napoli.

I forbindelse med premieren på finalesesongen har vi tatt et dypdykk ned i hele serien – der første sesong ble sluppet på Max (HBO Nordic) allerede i 2018.

Ferrante (pseudonym) skrev «Den napolitanske kvartetten», om de livslange, konkurrerende, barndomsvenninnene Lenù og Lila i perioden 2011-2014. Romanene ble raskt oversatt til engelsk, og ble en umiddelbar global boksuksess.

Det gikk ikke lang tid før statskanalen RAI slo seg sammen med HBO og satte i gang Italias største TV-produksjon gjennom tidene. Og resultatet ble rett og slett forbløffende!

 

Giftig og voldelig machokultur

Etter at vi i førstesesongen fulgte vaktmesterdatteren Lenù (Margherita Mazzucco) og hennes bestevenninnes, skomakerdatteren Lila (Gaia Girace), unge barndom i den slitne napolitanske arbeiderklasseforstaden, kulminerte sesongen med Lilas bryllup med den sleske (?) forretningsmannen Stefano Carracci (Giovanni Amura).

Lenù fortsatte sitt møysommelige utdanningsløp, mens Lila endte opp i et uheldig forretningskompaniskap med sin familie, Carraciene og den lokale mafiaen, frontet av de hensynsløse Solara-brødrene. Et tilsynelatende bekymringsfritt og romantisk bryllup, endte i fornedrelse og bedrag.

I det vi treffer jentene på nytt er Lila på vei til en luksuriøs bryllupsreise langs den pittoreske Amalfikysten. Bortetter de svingete og stupbratte veiene konfronterer hun sin nybakte ektemann, og setter ham til veggs. Dét skulle hun nok ikke gjort…

Som så ofte i denne serien, når kvinner opponerer mot menn, ender det i brøling, hets og påfølgende slag – for å vise hvem som er den egentlige sjefen i forholdet. Vel hjemme, med ansiktet fult av blåmerker, velger hennes familie enten å overse volden og/eller bagatellisere den.

Men, som trofaste seere av My Brilliant Friend allerede har fått med seg, er ikke Lila av typen som lett lar seg kue. Hun slår verbalt tilbake, stenger ektemannen ute, og nekter ham en arving.

Søkende og flørtende ungdom

Jentene, og venneflokken, er i slutten av tenårene nå – og har hverken funnet seg selv, sin plass i livet eller sin spirende seksualitet.

I det Lenù blir med, som Lilas selskapsdame, til ferieparadiset Ischia, får lengselen etter andre, mer forståelsesfulle menn anledningen til å blomstre. På den idylliske øyen, like utenfor Napolibukten er kontrasten slående til den støvete, møkkete forstaden. Her skinner solen konstant, floraen står i full blomst og gress og planter er irrgrønne. Og frihetsfølelsen skyter fart.

Nino (Francesco Serpico), den filosofiske, intellektuelle barndomsvennen fra nabolaget, gjenoppstår som Lenùs uoppnåelige flamme – men det er Lila som for lov til å nære flammen. Hennes intense forhold til Nino er i ferd med å ødelegge vennskapet med Lenù, og hennes voldelige ekteskap går fra vondt til verre.

Drømmen om å komme seg opp og ut

Skjærer man inn til essensen av den dramatiske oppveksthistorien til de to jentene, så drømmer de begge to, isolert sett, om å komme seg ut av nabolaget og ikke ende opp som sine foreldre.

Begge to er på en higende klassereise, men der Lenù, med sine foreldres nølende aksept, kommer seg opp og frem i livet ved hjelp av økt kunnskap og utdannelse, så velger Lila den «alternative» klassereisen – ved å gifte seg til rask (dog tvilsom) rikdom.

Besnærende nok misunner begge jentene tidvis den andres valg – samtidig som de snakker hverandre ned. Tydeligst kommer dette frem når Lenù inviterer med seg Lila hjem til en fest hos hennes overklasselærerinne.

I et av Napolis bedre strøk, med havutsikt, en stor takterasse og en leilighet fylt med sofistikerte bøker og ærverdige møbler blir Lila en komplett fisk-på-land i det Lenù og hennes «overfladiske» venner diskuterer politikk, religionshistorie og filosofiske emner. En knallsterk episode, som da også kulminerer i noe av et bistert brudd venninne imellom.

Maskuline monstre

I Lila og Lenùs verden skal du lete lenge etter gode, mannlige forbilder. I deler av andresesongen blir det nesten påfallende hvor kvinnenedverdigende, og voldelige, tilnærmet samtlige er.

Ha da i mente av vi befinner oss på midten av1950-tallet i et land med langt sterkere patriarkalske forhold enn det vi fant, og finner, i Norden. Og selv mødrene går ikke av veien for å slenge ut en veldreid ørefik eller to. Det sagt, det blir i overkant dystopisk karikert og stereotypt.

De to venninnen prøver å bryte ut og frigjøre seg fra dem alle – både på det familiære, arbeidsmessige og seksuelle plan.

Men det er dessverre noe som skurrer i midtpartiet av denne sesongen. Dramaturgien halter og både karakteren og historien tar noen merkelige, hastige grep og smått uforklarlige veivalg. Fortellergrepet fremstår plutselig noget oppkonstruert og tilgjort, til vi ikke helt kjenner oss igjen i karakterene.

Heldigvis henter Ferrante, og serieskaper Saverio Costanzo seg kraftig inn mot slutten, og leverer en bunnsolid avsluttende tredjedel. Her befinner brått de to venninnene seg på diametralt forskjellige plasser livet; i det Lenù fortsetter sin utdanning i Pisa, og får gitt ut sin første bok – samtidig som Lilas ekteskap, og økonomiske sikkerhet, forvitrer.

Finner aldri fred

Her kommer genialiteten i Ferranets såre forfatterskap inn. For selv om den ene av dem lykkes til gangs, mens den andre dras stadig lenge ned i fornedrelsen, så har de fortsatt en indre selvdestruktiv kraft, som hverken lar dem nyte sin suksess eller føle med venninnen. Et lettere absurd elsk-hat forhold.

De er rake motsetninger, bunnsolide venninner, som samtidig ikke kan utstå at den andre lykke på sin front. Samtidig blir ingen av dem virkelig fornøyd noen gang, men må stadig huge etter noe nytt, det neste steg i livet.

Både Mazzucco og Girace er fortsatt enestående i hovedrollene og får frem kompleksiteten i de kompliserte karakterene, men også de mange sterke birollene briljerer. Hvordan de makter den vanskelige overgangen fra tenåringer til unge voksne er mektig imponerende. Både foto, klipp og musikkspor er i en klasse for seg, og suger oss inn i den fascinerende verdenen. 5 stjerner til dette sterke, høyst personlige, dramaet.