Anmeldelse: My Brilliant Friend, sesong 1

Den 10. september kan, og bør du, sette deg ned i godstolen, finne frem fjernkontrollen og logge deg inn på din Max-konto. Da får du med deg premieren på den italienske perlen av en serie, fjerdesesongen av My Brilliant Friend, basert på Elena Ferrantes oppvekstromaner fra Napoli.

I forbindelse med premieren på finalesesongen har vi tatt et dypdykk ned i hele serien – der første sesong ble sluppet på Max (HBO Nordic) allerede i 2018.

Ferrante (pseudonym) skrev «Den napolitanske kvartetten», om de livslange, konkurrerende, barndomsvenninnene Lenù og Lila i perioden 2011-2014. Romanene ble raskt oversatt til engelsk, og ble en umiddelbar global boksuksess.

Det gikk ikke lang tid før statskanalen RAI slo seg sammen med HBO og satte i gang Italias største TV-produksjon gjennom tidene. Og resultatet ble rett og slett forbløffende!

 

Ubeleilige ringer i vannet

Det hele begynner subtilt fascinerende i det vi tas med inn i en eldre, distingverts kvinnes liv. Hun mottar en fortvilet telefon om at en bekjent av henne har stukket av og forsøkt å legge livet sitt bak seg.

Vi aner raskt at det ikke er første gangen denne damen har skapt ubeleilige ringer i vannet for vår hovedperson, Elena «Lenù» Greco…

Som en selvsikker, moden kvinne, som endelig har funnet sin indre styrke og plass i livet, bestemmer Lenù seg for at hun nå, endelig, skal fortelle den hele, og sanne historien.

Barndommens paradis?

Vi hensettes så tilbake til barndommens paradis, eller mer presist den kvinneundertrykkende, macho, mafiainfiserte, støvete og fattigslige arbeiderklasseforstaden til pittoreske Napoli.

Her vokser datteren, Raffaella «Lila» Cerullo (Ludovica Nasti, Gaia Girace), til den lokale skomakeren opp, samt hennes venninne, Lenù (Elisa Del Genio / Margherita Mazzucco), datter av en vaktmester og en illsint hjemmeværende mor.

Til tross for at begge pikene viser ekstraordinære store ferdigheter på skolebenken, og deres uforlignelige lærerinne, Oliviero (Dora Romano), på sitt mest innstendige ber om at foreldrene gir dem en lengre skolegang, så er forventningene at de skal fullføre grunnskolen, og deretter gå i sine foreldres (smått miserable) fotspor. Basta così!

Skomaker – bli ved din lest

Mot alle odds klarer Lenù å krangle seg til, akkompagnert av noen solide ørefiker fra mor, en videre utdannelse. Mens driftige Lilas vei videre i livet går via design av sko i farens skobutikk – en voksende virksomhet som hurtig havner i klørne til mafiosene Solara-brødrene og den sleipe, velstående Carracci-familien – ledet an av den kvinnemishandlende Stefano (Giovanni Amura).

Det er kun i de to første episodene at vi møter Lila og Lenù som små barn, men de korte to timene til tross, har vi sjelden (aldri?) latt oss rive mer med av henrivende barneskuespill. Vi opplever den voldsomme verdenen fullstendig sett ut ifra de to jentungenes store øyne – og scenen der de to skal fronte sin egen frykt, og kreve sine savnede dukker tilbake fra byens «monster» er ubetalelig drama, av aller beste sort.

Med det skarpe, intelligente og særs realistiske manuskriptet, samt stjerneskuespill fra Ludovica Nasti og (norskættede) Elisa Del Genio er det nærmest som vi ser en dokumentar fra Napoli anno 1951.

Konservativt og patriarkalsk

Vi befinner oss midt i konservative, erkekatolske Italia, i begynnelsen av de voldsomme endringene som preger etterkrigstiden; og i særdeleshet i arbeiderklassestrøkene står gamle normer og regler sterkt. Dette er mennenes verden.

Her forventes det at jentene skal forlove seg som 17-18-åringer og ha minst ett barn innen de fyller 20. Deretter skal de neste 25 årene tilbringes som husmor, samt durkdreven kokk (og lydig, og dydig, elskerinne) for en hardtarbeidende far.

Sett bort ifra de hundsete, furete husmødrene er det vanskelig å få øye på voksne rollemodeller for unge piker. Så vokser de da også opp i et miljø hvor ørefiker, slag og spark er mer normalt enn kjærtegn og en øm klem. Gaia Girace og Margherita Mazzucco er superbe til å få frem det komplekse følelsesregisteret hos de unge pikene, der de med enkel mimikk og et trassig blikk formidler eksakt hva de føler.

Maniske venninner

Både Lenù og Lila har et nærmest manisk, smått selvdestruktivt forhold til hverandre. De kan ikke få nok av sin bestevenninne, men de kan heller ikke akseptere at den andre er bedre eller flinkere en dem selv i noe.

Lenù er innesluttet, introvert og konstant usikker i sitt eget selvbilde, mens Lila er brautende, brølende og tar utfordringene hun møter som tyren ved hornet. Sammen utgjør de en herlig dynamikk og byr opp til fortreffelig dramaturgi.

Ferrante og serieskaper Saverio Costanzo har gjenskapt et helt unikt univers, ned til minste detalj, og gir oss et enestående innblikk i barnesinnet og en kikk inn i den gryende voksenverdenen. Det hele serveres usentimentalt, rått og nedtonet. Enkelte av karakterene tipper over i stenotypier, men ikke nevneverdig plagsomt.

My Brilliant Friend er en tvers igjennom kompromissløs serie, og er til tross for sine mange tilsynelatende hverdagslige «trivialiteter» et usigelig komplekst og godt-vondt drama. Akkompagnert av et sobert musikkspor, søkende foto og et fargerikt, og usedvanlig genuint og interessant persongalleri, higer vi etter åtte episoder å følge jentene videre på den brogete veien livet har i vente for dem. 6 bunnsolide stjerner.