Anmeldelse: Mulan

Mulan er den trange fødselshistorien om en av Disneys største og mest ambisiøse filmsatsinger i 2020. I den lange rekken av liveinnspillinger av sine eldre helaftens tegnefilmer, skulle Mulan bli selve «juvelen i kronen».

 

Kinoenes (korona)død?

I rekken av Jungelboken, Skjønnheten og Udyret, Cinderella, Dumbo og Aladdin, så var det historien om den kinesisk sagnomsuste legenden, Mulan, som fikk det største budsjettet.

Disneys aksjonærer håpet da også på en økonomisk fest i det filmen skulle kinolanseres i mars i år – så kom (ironisk nok) et virus fra kina i veien.

Takket være Pangolin-spisende kinesere ble kinopremieren gang på gang flyttet, inntil de høye herrer hos The Walt Disney Company resignerte og kom opp med det kreative forslaget om at storfilmen skulle lanseres rett på sin egen strømmetjeneste, Disney+.

På blant annet det amerikanske markedet ble Mulan lansert allerede den 4. september, der Disney+-abonnenter kunne kjøpe filmen for knappe $ 30,- (til stor økonomisk suksess). I Norden har Disney valgt å inkludere filmen som en del av den ordinære abonnementsprisen, der filmen den 4. desember (endelig) lanseres på Disney+.

Fra animasjon til live action

Siden 1994s Jungelboken har Walt Disney funnet seg en ny, lukrativ, gullgruve ved å gjenskape sine klassikere til «ekte» spillefilmer.

Som den femtende (!) i rekken av nyinnspillinger av Disneys helaftens animasjonsfilmer virker markedet nærmest utømmelig for nye live-versjoner av gamle klassikere. En bortimot garantert kassasuksess er selvsagt drivkraften bak, noe som er helt greit om resultatet blir såpass bra som tilfellet er med Mulan.

Så langt har de 15 filmene raket inn nærmere 82 milliarder kroner. Ikke da så merkelig at aksjekursen til Disney-konsernet har gått opp rekordhøye 366 % i løpet av de siste 10 årene.

Noen av filmene spinner videre på den eksisterende tegnefilmhistorien (som Maleficent), mens de fleste forteller (stort sett) den samme historien, men med bruk av dataanimasjon på toppen av ekte film og virkelige mennesker.

Mulan føyer seg inn i den siste kategorien.

Patriarkalsk samfunn

Legenden om den kinesiske krigerheltinnen Hua Mulan stammer helt tilbake fra Wei-dynastiet, ca. år 500 e.vt.

Sagnet vil ha det til at datteren tar sin fars plass i det det kinesiske keiserriket blir angrepet av inntrengere fra nord. Kjernefamilien fra den lille landsbyen har kun to døtre, så når keiseren forlanger at hver familie må stille én mann til disposisjon for militæret, stepper Mulan inn for å beskytte sin gamle, og svekkede, far.

I militæret forkler hun seg som en ung mann, gjør stor suksess på slagmarken og ender opp med å vinne keiserens gunst og anerkjennelse.

Slettes ingen liten bragd for en ung kvinne i et mannsdominert samfunn der «det svake kjønn» var forbudt i militæret, og deres viktigste oppgave var å bringe familien ære ved å gifte seg med en god mann.

Fra humoristisk familiedrama til actionheltinne

Selve plottet, karakterene og handlingsutviklingen holder seg i all hovedsak til animasjonsfilmen fra 1998. Men spillefilmen retter seg (heldigvis) mot et langt mer variert publikum enn originalen.

Ikke et ondt ord om tegnefilmen, men arketypisk Disney så tenderer den mot å tilfredsstille et litt for ungt publikum; noe som ikke minst kommer til syne ved overfokus på to humoristiske sidekicks, i form av en forfedre-drage (Eddie Murphy) og en lilla gresshoppe.

I spillefilmen er dragen en mytologisk figur som innimellom svever, og våker over, Mulan, uten at den snakker eller avbryter den dramaturgiske fremdriften.

I det hele gir spillefilmen oss en mer kompakt historie enn animasjonsfilmen, samtidig som den tilfører karakterene mer dybde og personlighet. Det er også en langt mer emosjonell og realistisk film

Heltinne

For 23-årige Yifei Liu er Mulan faktisk hennes nittende spillefilm, men ingen av dem er kjent (vist?) i Vesten.

Liu er absolutt fremragende som den modige, standhaftige og handlekraftige ungpiken. En jente som alltid har gått sine egne veier, og aldri veket unna ansvar, familiens ære og tro mot nasjonen – en slags kinesisk Jeanne d’Arc.

Hennes karakter er kompleks, tøff og handlekraftig men samtidig sårbar og usikker; nyanser som Liu får frem på en superb, og subtil, måte – og du verden hvor hun kan slåss!

I militæret er det tradisjonelle machokultur som dominerer, noe det kommer flere morsomme scener ut av, men både manusforfatterne og den kvinnelige regissøren (Niki Caro, Whale Rider) styrer klar av klisjeer og lettvint komikk.

 

Mulan er, til Disney å være, en høyoktan actionfilm med heftige kampscener (dog fri for blodsprutende pulsårer og avrevne lemmer) og et tettpakket plott.

Flere av kamp- og actionscenen kunne vært tatt rett ut ifra Snikende tiger, skjult drage og Flyvende dolker, med umulige stunts og spektakulære hopp over og bortetter vegger.

Visuell fest

Fra første scene blir vi nærmest slått i bakken over hvor visuelt lekker filmen fremstår, med storslagne fjellscener, blendene slettelandskap og gjennomgående overveldende natur. Filmen er i all hovedsak skutt i Kina og på New Zealand, og det vakre landskapet akkompagneres av et flott musikkspor.

Scenografien er enestående, der det hele toppes med et fargespekter som sprenger alle skalaer! Om dagens kinesere er (stereotypisk) karakterisert ved sin Mao-jakker i alle tenkelige gråsjatteringer, var tilsynelatende landets innbyggere for 1500 år siden adskillig mer glad i skarpe farger.

Alt fra drakter til blomster, natur, trommer og flagrende gevanter er i en blendende fargeregnbue som gnistrer imot oss – som en «farg-splosjon». Lekkert, innbydende og virkningsfullt.

Rekvisittene, og de sømløse spesialeffektene, bærer også tydelig preg av at Mulan er en film Mikke Mus & Co har puttet «alle sparepengene» i. Budsjettet var på svimlende 1,8 milliarder kroner.

Feministisk eventyr

Filmen er tro mot sagnet, og har beholdt det eventyrlige, og de overnaturlige elementene fra den kinesiske legenden.

Komikken er til stede, men det tipper aldri over i det parodiske eller typiske klisjeer, her er det transformasjonen til en ung kvinne som står i fokus, fra ung, uvøren jentunge, til stram og selvsikker leder; og det i et fullstendig mannsdominert samfunn. Øyeblikket da hun endelig bestemmer seg for å avslutte bedrageriet, og slippe håret løs, er filmens sterkeste, og mest emosjonelle, scene.

Dessverre fremstår flere av karakterene litt for sjablongmessig og tynne, mens historien innimellom tipper over i det typisk «eventyr»-aktige som kjennetegner så mange Disney-filmer.

Spesielt keiseren blir overkarikert, og uinteressant, mens erkeskurken, Böri Khan (Jason S. Lee), mildt sagt er endimensjonal – dog, han ser tøff nok ut. Relasjonen mellom Mulan og trollkvinnen Xianniang (Li Gong) føles litt krampaktig kunstig, og ilegges en overdrevet feministisk vri.

Til tross for sine nærmere to timers spilletid blir enkelte av scenen for hastige, der det narrative ikke helt får rom til å puste og utvikle seg.

Historisk fortelling i moderne innpakning

Det sagt, alt i alt har Mulan blitt en meget vellykket miks av klassisk eventyr og moderne actionfilm, med en sterk, kompleks, kvinnerolle i begivenhetenes sentrum. 5 stjerner til en film som i tillegg til sine underholdningskvaliteter også kan ende opp med å vise oss vei for fremtidens filmdistribusjon.

Kinobransjen frykter (muligens med rette) at filmlansering-rett-på-strømmetjenester kan bli nådestøtet for bransjen, og at dette, selv post-korona, skal bli den nye bransjenormen. Etter at Disney besluttet å slippe Mulan rett på Disney+ uttalte en britisk representant for bransjen at dette grepet fra Disney er: «A fuck you to exhibitors».

Mulan kan strømmes fra Disney+ fra den 4. desember, vi anbefaler så absolutt å se den på en STOR TV med et heftig lydanlegg.