Anmeldelse: Mr. & Mrs. Smith, sesong 1

Husker du actionfilmen, Mr. & Mrs. Smith, som gjorde Brad Pitt og Angelina Jolie til Hollywoods største power-par? Det har gått hele 19 (!) år siden vi kunne se de lekne, og unge, superstjernene i den humoristiske actionblockbusteren.

I Doug Liman-filmen portretterte de ekteparet som begge to var hemmelige agenter, men ikke visste om hverandres jobber. Forholdet ble ytterligere en smule komplisert da de fikk i oppdrag å drepe hverandre…

Nå kommer serieversjonen. Eller rettere sagt, Prime Video lanserer en serie basert på «konseptet».

 

I serieutgaven møter vi på to villfarne, litt stakkarslige, fremmede, som ad omveier, mer eller mindre tilfeldig rekrutteres som superhemmelige agenter – under dekknavnene John og Jane Smith.

Donald Glover (Atlanta, Solo: A Star Wars Story) og Maya Erskine (Obi-Wan Kenobi) bekler hovedrollene, og har fått i oppgave å fremstå som den helt ordinære nabogutten/-jenta, som plutselig befinner seg under helt ekstraordinære omstendigheter. Og det fungerer så der, i en irriterende ujevn serie; som like fullt er vanskelig å mislike.

De har begge feilet i å bli tatt opp av CIA, men søker spenning og action i hverdagen. Tilfeldigvis blir de valgt ut til å leve sammen som Herr og Fru Smith, i et «arrangert» ekteskap, med oppdrag i å avlytte, fange og eventuelt eliminere fiender av organisasjonen.

Hele konseptet hviler på at de er ganske så ordinære mennesker, av kjøtt og blod, med sine svakheter, irriterende uvaner og personligheter fulle av skavanker. Personligheter som etter ganske så kort tid begynner å gå hverandre på nervene.

Til å begynne med er begge parter enige om at de skal ha et platonisk forhold. Det går dog ikke mange dagene før de, i luksusleiligheten på Manhattan (som en underfundig Paul Dano går og sikler etter), har seg som kaniner i sengehalmen. La komplikasjonene begynne.

Den eneste kontakten de har med den hemmelige spionorganisasjonen er via en chattetjeneste, der de stadig får oppdrag, både innen- og utenlands (spesielt mange skurker befinner seg i Italia). Ingen spørsmål stilles, man kun utfører jobben, og trues med uante represalier om man feiler tre oppdrag.

Vi serveres flere morsomme, velskrevne og smått underfundige enkeltscener, men det er konstant noe som skurrer, og regissør Christian Sprenger får ikke serien til å henge på greip. Det livner kraftig til liv når karakterskuespillere som John Turturro og Ron Perlman dukker opp. Men som et blaff forsvinner de dessverre fort ut av bildet; og helheten blir for springende, og sprikende, med haltende dramaturgi og ujevnt tempo.

Flere av handlingstrådene blir også hengende litt i luften. Blant annet går et skarpt oppdrag i de italienske alpene skeis, og John handler utenfor ordre. Men så forlater vi brått den sekvensen. Mens et oppdrag i Sør-Amerika er over før det har begynt.

Ved å fjerne grunnpremisset om at ekteparet ikke vet at husbonden/-fruen er hemmelig spion, så har de tatt bort et av de morsomste elementene fra originalen. Og det er nettopp på dette planet av serien svikter, den strever med å finne balansen mellom komikk, seriøs action og menneskelig drama – og ender opp som hverken fugl eller fisk.

Vi skifter fra crazykomikk med eksploderende bløtkaker, til biljakter og skytescener, og deretter over til dype mellommenneskelig samtaler, der man reflektere om livsdrømmene sine, en vanskelig barndom og brustne håp. Det er jo nettopp når de er ironiserende overfor hverandre at komikken sitter.

Skuespillerne har heller ikke den samme stjernekraften, eller det lekne glimtet i øynene som Pitt/Jolie. Spesielt Sloane fremstår ofte litt for tam og som en grå mus, og vi kjøper ikke den dyriske tiltrekningen dem imellom.

John er sykelig opptatt av sin mor, og må ringen henne (til Janes store irritasjon) minst én gang daglig – i tillegg ytrer han etter hvert et sterkt ønske om å få barn med Jane. Og selvsagt (heldigvis!) ender det konfliktfylte paret opp på terapibenken til en velstående psykiater (Sarah Paulson, Ratched).

Seansene i terapirommet er seriens morsomste, og sterkeste kort, Her kommer selvironien, den bitende sarkasmen og lekenheten, som er et savn i store deler av serien, frem på en forbilledlig måte. Mer av dette!

Forsøket på å revitalisere suksessfilmen fra 2005 har blitt en blandet opplevelse. Serien forsøker, litt urettmessig, å ri på suksessen til Pitt/Jolie, men makter ikke å følge opp det friske premisset. Det er når paret får slenge spydigheter etter hverandre, er furtne og sjalu, samtidig som de har hver sin maskinpistol godt siktet inn mot ektemaken, at det skikkelig smeller av serien. Men det kommer for sjeldent, lite, og sent. Vi satte dog skikkelig pris på en befriende original sluttsekvens. 3 stjerner.

Alle åtte episodene slippes på premieredatoen, den 2. februar. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.