I 1973-versjonen av Agatha Christie-klassikeren Mord på Nilen (Death on the Nile) var det Peter Ustinov og Lois Chiles som henholdsvis gestaltet den belgiske mesterdetektiven Hercule Poirot og den steinrike sosietetskvinne Linnet Ridgeway, som møtte sin ublide skjebne om bord et luksusskip på eksotiske Nilen. Legendariske Mia Farrow hadde rollen som filmens femme fatale, Jacqueline De Bellefort.

Den har nå gått fem år siden Shakespeare-regissøren, Kenneth Branagh utgav sin første remake av Christie-klassikere, Mord på Orientekspressen. En noget blandet opplevelse, som til tross for sitt imponerende visuelle utrykk, falt litt igjennom som følge av en tynn historie og alt for omfattende, søkt intrikat, rollegalleri. Med Mord på Nilen har Branagh intet annet en perfeksjonert Christie-klassikeren.

 

Klassisk krim i mellomkrigstiden

Historien er i bunn og grunn den samme som tidligere, og vi befinner oss fortsatt i mellomkrigstiden. Plottet sentrerer rundt den flamboyante, og særs rike, sosietetskvinnen Linnet Ridgeway (Gal Gadot), som er venninne med unge, og flammende vakre, Jacqueline De Bellefort (fyrrige Emma Mackey fra Sex Education).

Jaqueline er forlovet med hingsten Simon Doyle (Armie Hammer), men han faller hodestups og brutalt for Linnet. Kun uker senere er paret gift, og legger ut på en luksuriøs bryllupsreise i eventyrlige Egypt.

Eneste malurten i begeret er at Jacqueline har en lei tendens til å dukke opp under festlighetene, og, skal vi si, ødelegge den gode stemningen. Nygifte Herr og Fru Doyle engasjerer Poirot (Kenneth Branagh) for å snakke Jacqueline til fornuft, og, ved eventuelt behov, beskytte dem mot stalkeren.

Situasjonen eskalerer såpass at Doyle-paret hyrer en luksusbåt for å ta dem, og den brogete gjengen av bryllupsgjester, ned langs Nilen for å slippe unna en stadig mer intens Jacqueline – så begynner de uforklarlige drapene.

Krimdronningen

Erkebritiske Agatha Christie er en av tidenes mestselgende forfatterinner, og utgav da også imponerende 66 krimromaner i løpet av sin karriere. Ved siden av snusfornuftige Miss Marple er den egosentriske, selvhøytidelige og forfengelige mesterhjernen Poirot henne mest kjente karakter (1920-1975).

Hennes krimromaner kjennetegnes ved å tilrettelegge for (tilsynelatende) uløselige mordgåter, som av avdekkes lag for lag, der man (i etterkant) kan se at hun har lagt ut små spor og hint. Definitivt ikke helt ulikt sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes.

Det er så absolutt noe foreldet, og nærmest anakronistisk, over Agatha Christies krimhistorier, med søkte plott, «finurlige» tvister og sjablongmessige karakterer. Heldigvis er Mord på Nilen mindre teatralsk enn Mord på Orientekspressen, men dette er fortsatt erkeklassiske krim som for noen nok vil føles litt for treg og karikert.

Karakteren foretar for ofte i overkant søkte, og merkelige, valg, kun for at mysteriet skal «gå opp».

Visuelt slående

Scenografien er storslått og oppslukende, selvsagt godt hjulpet av det episke, og historisk unike landskapet, men også de gjennomførte kostymene, den overdådige luksusbåten, tidskoloritten tatt på kornet, og de svingende bluesrytmene bidrar til en herlig filmopplevelse.

Fotografen tar oss med tilbake på en reise til svunnen tid, med mange panoramabilder av den storslagne naturen og vredens underverker, men også intime nærbilder av hovedpersonene og en elegant følelse av spenning filmet gjennom båtens mange blyglassvinduer.

Kenneth Branagh selv, som står for både regi og hovedrolle, er en langt bedre, og mer troverdig, Poirot enn mannen som spilte ham 24 samfulle år (1989-2013), David Suchet. Branagh spiller ham med pondus og bravur, tidvis pompøs, distingvert og fjern, men samtidig kompleks og sårbar.

Det kvinnelige ensemblet ledes an av Gal «Wonder Woman» Gadot, men det er Emma Mackey som blåser oss av banen, med en kvinnerolle som oser av sensualitet, begjær, besluttsomhet og forsmedelig usikkerhet.

Men, hva castingansvarlig tenkte på da komikeren Russell Brand fikk rollen som Linnets eks, er ikke til å forstå. Her fremstår han som en fisk på vann, som strever med å gi den karikerte karakteren troverdig liv.

Remake som står støtt på egne ben

Det narrative utfolder seg i klassisk Christie-stil, på godt og vondt. Men, til tross for at grunnhistorien, hovedkarakterene og tidsepoken er beholdt, så makter Branagh å puste nytt og friskt liv inn i historien.

Vi får da også servert en mer menneskelig Poirot enn noen gang tidligere, som avdekker deler av sitt indre liv og en sjarmerende, nølende usikkerhet – samt bakgrunnen for den enorme barten.

Nyinnspillingen av Mord på Nilen vil appellere til så vel fans av tradisjonell Agatha Christie, som filmentusiaster og elskere av en god krimaften. Dette historiske krimdramaet vil underholde, og tidvis forbløffe; godt hjulpet av glimrende skuespillere samt et utrolig fengende musikkspor. Branagh må mer enn gjerne fortsette med å «modernisere» flere av Christies klassikere! 5 stjerner.

Mordet på Nilen hadde kinopremiere den 11. februar, og slippes på Disney+ 30. mars.