Anmeldelse: Mord i Venezia

Den tidligere svorne Shakespeare-tolkeren, britenes gentlemansregissør (og skuespiller) Kenneth Branagh, har de siste årene funnet en annen engelskspråklig forfatter som fungerer som hans film-muse.

Krimdronningen Agatha Christie (1890-1976) skrev hele 38 romaner om den snusfornuftige, eklatant pertentlige, belgiske mesterdetektiven Hercule Poirot; for evigheten udødeliggjort av arketypiske David Suchet gjennom utallige sesonger av TV-serien.

 

Første Poirot-filmen fra Branagh kom allerede i 2017, basert på en av Christies mest kjente romaner, Mord på Orientekspressen. Her forente Branagh moderne filmteknikk og fortellerkunst, med en litt utdatert krimhistorie, satt i en særs svakker innpakning.

Noen år senere kom den litt mer moderniserte Mord på Nilen. Et visuelt festfyrverkeri med et imponerende skuespillerensemble, og en fortsatt viril og spennende krimhistorie. En smått morsom anekdote er at filmen nesten havarerte innen den nådde publikum, på grunn av noen famøse uttalelser fra filmens stjerne, Armie Hammer.

Noget koronautsatt ble så Branaghs tredje Poirot-film, Mord i Venezia (A Haunting in Venice), satt opp på kino i sommer. Nå kan du endelig strømme den på Disney+. Og ja, den er absolutt verdt en titt.

Det er Branagh selv som gestalter hovedrollen (noe han gjør i brorparten av sine filmer), og briten serverer oss en tolkning av Poirot tett opp til Christies bokversjon, men i en lettere modernisert og mer seriøs versjon.

I motsetning til Branaghs foregående filmer, er ikke dette en remake av en eldre Christie-film, ei heller er den identisk med boken den er inspirert av. Manuset (ført i pennen av Michael Green) er basert på Christie-romanen Barneselskapet (Halloween party, 1969), og i filmen er handlingen forflyttet fra den britiske småbyen Woodleigh Common til langt mer mytiske Venezia.

Christies krimromaner karakteriseres ved å tilrettelegge for (tilsynelatende) uløselige mordgåter, som av avdekkes lag for lag, der man (i etterkant) kan se at hun har dandert små spor og hint. I så måte er Mord i Venezia intet unntak; den følger «spilleboken», om enn litt for autoritativt.

I 1947 møter vi på en ferierende, pensjonert Poirot (Kenneth Branagh), som i «byen på vannet» treffer sin amerikanske venninne, krimforfatteren Ariadne Oliver (Tina Fey). Den velformuende, lett overfladiske og sprudlende forfatterinnen, overtaler ham til å bli med på en overnaturlig spirituell seanse, med mål om å avsløre den angivelige svindleren.

Det dreier seg om et tragisk dødsfall til et overklassebarn, og hennes desperate mors (Kelly Reilly, Yellowstone) intense ønske å oppnå kontakt med sin avdøde datter. For å forstå, og få en avslutning hun kan leve med.

Seansen er satt til et dystert herskapelig hus langs kanalen, som bærer på en mørk forhistorie, med spøk og skrømt. Inn på banen kommer det selvhøytidelige materialisasjonsmedium Joyce Reynolds (Michelle Yeoh, Everything Everywhere All at Once). På selveste Halloweenaften fyrer hun, og hennes trupp av «hjelpere», av på alle sylindre – men kvelden kulminerer i et bestialsk mord.

Nok en gang må han bruke sitt enestående (irriterende) intellekt, gå metodisk, systematisk og logisk til verks for å avsløre sin morder. For det kan da umulig stemme med sannsigersker, tungetale og spøkelser?

 

Mord i Venezia er nærmest for et kammerspill å regne, som i all hovedsak foregår innenfor det skremmende kanalpalasset fire klaustrofobiske vegger; med en broget gjeng drapsmistenkte som Poirot nekter avreise før morderen er avslørt. Her er det opptil flere som har noe å skjule…

Settingen i byen på stylter, med barn og voksne kledd til Halloween, med sine langnesede karnevalsmasker og skremmende kapper, er som skapt for å sette den mørke stemningen. Husets brutale forhistorie med døde barn og mishandling, skaper den passende grobunnen for at husets datter er rammet av en forbannelse. Men om det tidvis «snurrer rundt» i hodet til Poirot, lar han seg aldri mentalt vippe av pinnen, og den urokkelige troen på at det finnes en naturlig forklaring.

Vi blir sjelden skikkelig skremt i dette outrerte selskapet, mer fascinert av settingen og kostymene, og den dystre stemmingen som forsterkes av nydelig foto (Haris Zambarloukos), lyssetting og klipp.

Branagh selv en nok en gang solid som en klippe i hovedrollen. Hans ro, lakoniske tone og elegante gestikulering kler den særegne mesterdetektiv.

Nærmest som et opponerende sidekcick har han denne runden Tina Fey å spille ball med. At Fey har komisk teft og timing er hevet over enhver tvil, og hun blir da også en leken kontrast til den forknytte Poirot; om enn i overkant karikert. Da er det andre skuespillerinner som imponerer mer, ikke minst Michelle Yeoh som mediet, og Emma Laird (Mayor of Kingstown) som hennes påtvungne assistent, med en dulgt bakgrunn.

Det er mystisk banking i kjelleren, stormen hviner utendørs, dører smeller igjen og stearinlysene blåses uforklarlig ut. Men selve drapsgåten blir aldri fryktelig engasjerende, ei heller Poirots møysommelige jakt på morderen. Det skyldes da heller ikke Branagh per se, men mer at han har beholdt intrigene og dramaturgien så tett opp til kildematerialet, og det hviler noe litt gammelmodig, støvete og satt over hele krimseansen.

Karakterene er, om ikke lett gjennomskuelige, så oppkonstruerte og teatralske (i «beste» Christie-stil). Hintene som avsløres blir litt for ofte søkte og virker noget påtvunget for å passe med den uforløste avsløringen.

Selve produksjonen har kvalitet i alle ledd, og mengder av gode skuespillere som løfter den litt tamme historien opp fra middelmådighet. Men noen krimklassikere er dessverre Mord i Venezia ikke. Til den blir den for generisk, satt og preget av tidsepoken den er hensatt i. Nærmest så vi mistenker den er et behagelig hvileskjær i Branaghs Christie-tolkninger. Fire svake stjerner.

A Haunting in Venice får sin Disney+-premiere i kveld, den 22. november.