Anmeldelse: Mission impossible: Ghost Protocol

Ethan Hunt slo igjennom for fullt med den elegante actionthrilleren til Brian De Palma i 1996. En film som mestret den vanskelige kombinasjonen mellom heseblesende action og dramathriller. Fortreffelig skuespill, en skarp dialog og et intelligent manus la grunnlaget for serien. Oppfølgeren til John Woo var en visuell nydelse, men dessverre ikke med et like godt manusskript. Tredjefilm ut, men J.J. Abrams bak rattet, ble et festfyrverkeri av en actionfilm, med Philip Seymour Hoffman som den særdeles engasjerende og mørke skurken. Ghost Protocol har mange av sine forgjengeres kvaliteter, men mangler et manus som vi klarer å engasjere oss i.

I det Cruise og hans team skal infiltrere selveste Kreml, går hele operasjonen feil, de avsløres og bygget sprenges i fillebiter. I selvforsvar kutter amerikanerne alle forbindelser til teamet. Nå må Cruise og hans menn på egen hånd klare å renvaske seg, samtidig som de må stoppe superskurken, Michael Nyquist, med stormannsgale planer om en ny verden.

Det begynner veldig bra med en spennende flukt fra en råtten fengselscelle til katt-og-mus jakt i Kreml, men deretter virker det som om både produsent og regissør har hatt kun én tanke i hodet: Hvor kan vi filme de mest spektakulære actionscenene? For det er actionscenene som bærer filmen, ikke minst på utsiden av verdens høyeste bygg. I mangel av et godt plott forsøker man seg på å tendere mot actionkomedie – noe som blir helt feil.

Karakterene denne gangen evner heller ikke å få oss til å sprette Champagnen, Mikael Nyquist virker merkelig misplassert som en skurk vi ikke helt får grep om, ei heller har han mye tid på skjermen, Paula Patton er lekker å se på, men langt fra en så sjarmerende og interessant karakter som Michelle Monaghan, og Simon Peggs nese for humor er her på feil plass til feil tid. For ofte går filmen over i den renest slapstick, noe som absolutt ikke kler den! Hovedproblemet er dog at alle de spektakulære actionscenene kun blir tom staffasje rundt et usammenhengende og uinteressant handlingsforløp, og karakterer vi ikke bryr oss om. Bird, som tidligere har regissert den herlige De utrolige, har ikke helt klart overgangen fra ”enkel” tegneseriehumor til spillefilmens verden.

En skikkelig popcornfilm som dessverre ikke evner å rive oss med, fremstår som en rekke spektakulære reklamefilmer uten hode og hale. Anbefaler vi ett kjøp? Tja, bare scenen i Burj Khalifa er alene verdt pengene – men filmen som helhet er fort glemt. Tre stjerner.

Billed- og lydkvaliteten (Dolby TrueHD 7.1) er tilnærmet feilfri. Her en selv den mest unnselige ørkenvinden like hørbar som den kraftigste eksplosjon. Bonusmaterialet byr på noen utelatte scener, dokumentar om sandstormen og en ok bakomfilm med fokus på Dubai.