Anmeldelse: Midtsommernatt

Den norske regissøren Per-Olav Sørensen har nærmest fått klippekort hos Netflix.

Den produktive serieskaperen har for strømmegiganten tidligere levert solide, og troverdige, serier som Kampen om tungtvannet, Quicksand – Störst av allt, to sesonger av Hjem til jul, The Playlist og Julestorm.

Alle hjertevarme serier der medmenneskelige forhold står i sentrum for dramaet – Royalteen derimot, lar vi forbigå i stillhet.

Det var i juli i fjor Netflix annonserte nok en serie signert Sørensen, med en stjernespekket norsk-svensk rollebesetning: Midtsommernatt. Nå er den allerede her (merkelig nok har de ikke spart premieren til midtsommer).

 

Etter å ha sett serien kan vi umiddelbart fastslå at den bærer sitt umiskjennelige Sørensen-preg, nok en gang med sjarmerende fokus på mellommenneskelige relasjoner, og jordnære, familiære, gjenkjennelige konflikter.

Hele handlingen (serien er kun knappe to og en halv time) foregår på et idylliske strandhus innerst i Oslofjorden – på selveste midtsommer. Her bor det tilforlatelige norsk-svenske pensjonistekteparet Johannes (Dennis Storhøi) og Carina (Pernilla August).

Etter tretti års samliv har de fostret to døtre, samt en bonusdatter. Men et lykkelig liv til tross, i det siste har Carina følt at livet kun går på rutine, er blitt kjedelig og forutsigbart. Hun vil oppleve mer, danse, reise og kopulere; mens Johannes vil stelle med huset og hagen…

Like innen de kaller inn til storslått midtsommerfeiring, med familie og venner, proklamerer Carina at hun vil skilles – og, hun planlegger å offentliggjøre «bomben» under festen!

Scenen er satt for et familiært drama i fem akter, med et hav av karakterer, der alle bærer på sine hemmeligheter, nag, begjær og indre demoner.

Det er et fargerikt norsk-svensk ensemble Sørensen har trommet sammen, i det gifteklare døtre, halvsøster, kommende svigersønn, nye svigerforeldre, venner og Carinas muntre bror (med sin tretti år yngre kjæreste) samles til sild, schnapps, maistang og svenske «Helan går».

Johannes har overhodet intet ønske om å skille seg, og på toppen av det hele irriterer han seg grønn over at Carina vil offentligjøre det som en «nyhet» under familiefesten. Spenningen ligger i luften, og konfliktnivået vokser med inntak av sprit, vin og øl.

Miniserien er veldig kort, og kunne for så vidt ha vært en spillefilm, men Sørensen har valgt å dele den inn i tematiske titler, som «begjær», «misunnelse» og «forsoning» – et grep som fungerer godt.

Manuset har han skrevet sammen med Sofie Forsman (Barracuda Queens), og dialogen flyter stort sett naturlig og godt, med enkelte innslag av floskler. Men med sin relativt knappe spilletid og veldig brede persongalleri har de gapt over litt for mye på en gang.

Alle skal få sin historie, med påfølgende tilbakeblikk. Ofte veves fortellingene elegant inn i hverandre, men det er ikke alle birollene som har en like interessant fortelling, og dramaturgisk flyter ikke helheten optimalt. Det blir rett og slett litt for trangt, og enkelte handlingstråder føles unødvendig oppkonstruert.

Vi hadde ønsket et større fokus på Johannes og Carina, et par som også byr på formidable rolleprestasjoner av Joner og, ikke minst, August. I Midtsommernatt får skuespillerrinnelegenden rikelig anledning til å skinne, og vise frem sitt brede spekter i det hun er best til: Mellommenneskelige, dypt troverdige, relasjoner. I nylige Ronja Røverdatter var hennes karakter fullstendig diffus og overflødig, mens hun her er seriens definitive senter.

Midtsommernatt har blitt en liten feel good sjarmbombe, men et snev av sting – et sting som nok kunne vært skrudd til noen hakk. Her blir det hele servert litt for formelorientert og strømmevennlig behagelig. 4 stjerner.

Miniserien får sin globale Netflix-premiere den 11. april. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.