Anmeldelse: Masters of the Air

Det er så absolutt ikke første gangen tospannet regissør Steven Spielberg og skuespiller Tom Hanks slår pjaltene sammen i en filmatisering om helter fra andre verdenskrig.

Samarbeidet startet med den enestående krigsfilmen Saving Private Ryan (1998), der Hanks ledet amerikanske tropper på D-dagen i Normandie, med oppdrag om å finne menig Ryan – og få sendt ham trygt hjem.

Deretter fulgte miniseriene Band of Brothers (2001) og The Pacific (2014) – begge produsert av Spielberg og Hanks. HBO var produksjonsselskap for seriene, men har denne runden (av budsjettmessige årsaker) takket nei.

Et tiår senere er det dags for nok en andre verdenskrigsserie fra Spielberg & Co: Masters of the Air. Denne gangen i samarbeid med Apple TV+.

 

Amerikanerne trekkes, motvillig, med

Helt inntil japanerne, uforvarende, angrep Pearl Harbor (7. desember 1941), holdt president Franklin D. Roosevelt amerikansk krigsinnvolvering på armlengdes avstand. Tyskerne var noe europeeren måtte håndtere på egenhånd var mantraet i det politiske USA.

Men når «Uncle Sam» først ble involvert, gikk de «all in» på å bekjempe naziregimet til Hitler, og sendte hundretusenvis av unge menn over Atlanterhavet.

Nærmere 420.000 amerikanere ofret livet sitt i forsvaret av demokratiet, våre verdier og vår frihet. Det er en gruppe av disse heltene serieskaper Gary Goetzman lar oss følge i Masters of the Air, etter et manus basert på boken til Donald L. Millers.

PS! Ikke glem Ukrainas kamp mot krigsforbryterske Russland. Her kan du donere penger til det livsviktige hjelpearbeidet for Ukraina!

Amerikanske guttevalper, fra hele det enorme landet, sendes til en liten landsby noen mil nord for London, der de under 100th Bomb Group («the Bloody Hundredth») får i oppdrag i å svekke nazistenes krigsmaskineri – og det til enorme, menneskelige lidelser og kostnader.

Unge, naive, guttevalper

De to barndomsvennene Gale «Buck» Cleven (Austin «Elvis» Butler) og John Egan kommer til det grå, regnfulle, fish&chips-spisende øylandet struttende av selvtillit og pågangsmot. Det langsiktige målet er å gjennomføre 25 bombetokt, for så å reise hjem. Men veien dit er lang, og ofte går opptil halve angrepsflåten (med menn og mus) tapt under bomberaidene på andre siden av kanalen.

Med seg har de den meget nervøse navigatøren major Crosby (Anthony Boyle). En ung mann som blir stresset av å fly, og kaster opp i tide og utide. Hjemme venter ungdomskjæresten, men først må han klare tilstrekkelig med tokt i isende kulde, under kummerlige forhold og med generaler som er villig til å bruke fotsoldatene som kanonføde (á la Putins «spesialoperasjon» i Ukraina) for å oppnå sine ambisiøse krigsmål. Krigen skal vinnes for enhver pris.

Etter hvert som troppen mister soldat etter soldat, og nye rekrutter kommer inn, trer den dyktige piloten major «Rosie» (Nate Mann) fryktløst inn på banen. Han lærer seg raskt å mester de ekstremt krevende forholdene, og blir en av luftvåpenets stjerner. I tillegg har han det moralske kompasset på plass.

Mange menn fra 100th Bomb Group blir skutt ned, og flertallet av dem drept, mens atter andre overlever, flykter gjennom fiendens territorium for så å ende opp som krigsfanger i enorme integrasjonsleirer. Her søker soldatene nytt fra fronten, mens man forsøker å holde ut de forbederlige forholdene – og venter på at allierte tropper skal landsettes i Europa.

Frykten, dødsangsten, stresset og de umenneskelige lidelsene tærer på alle, og noen tyr til spriten for å døyve sin indre demoner, mens andre utagerer, ligger rundt med enhver tenkelig dame eller rett og slett stenger fanteskapen inne. De som til slutt kom seg hjem, var merket for livet.

Storslagne, gjennomdigitaliserte, krigsscener

La oss begynne med det positive. Om du fascineres av episke krigsslag på film, er Masters of the Air midt i blinken for deg. Med et åpenbart heftig stort budsjett har Goetzman & Co gjenskapt noen vanvittig imponerende luftkamper fra andre verdenskrig.

Fra bomberaid over Trondheim, til Münster, Frankrike og Berlin blir vi satt midt i sentrum av krigens lidelser, om bord i klaustrofobiske fly fylt med våpen, ungdommelig pågangsmot og akkompagnert av redsel, terror og frykt. Riktignok som oftest på underholdningens premisser, men du verden så lett det er å la seg rive med i det hundrevis av bombefly suser rundt ørene og legger fiendes fly, og byer, i ruiner.

Det vi blir vitne til er en tvers igjennom «amerikanisert», smått tabloid, versjon av krigens lidelser. Definitivt lite subtil, men med desto høyere underholdningsverdi. Masters of the Air er en langt mer «polert» portrettering av krigsredslene unge menn måtte gjennomgå under krigen, enn for eksempel krigsfilmperler som Dunkirk, Das Boot (1981) og sågar Vietnamkrigens Full Metal Jacket.

En mer nærliggende parallell er den romantiserte, og pompøse, Michael Bay-filmen Pearl Harbor (2001). Slettes ingen direkte dårlig film, med mengder av heftig action – men subtil og realistisk kan den ikke karakteriseres som. Så ei heller med Spielbergs siste krigsepos.

Mysende i solnedgang

Det er sjelden vi kommer under hudene på de kjekke, unge mennene, som i begynnelsen av serien nærmest «poserer-mysende-i-solnedgang» etter endt tokt.

Tilnærmet samtlige av hovedkarakterene er basert på virkelige personer – unge, naive, amerikanske krigshelter som motsto frykten, klatret inn i skrantende, iskalde, «blikkbokser», og, 25.000 fot over bakken, var villig til å ofre livet i de alliertes luftkamp mot nazistene.

Etter over åtte timers serie-binging er det vanskelig å begripe, for i Masters of the Air fremstår nærmest alle som en som tomme, overfladiske skall. Like perfekte, og «kunstig fremstilt» som de imponerende spesialeffektene.

Den eneste personen som later til å være skapt av kjøtt og blod, er den tilforlatelige navigatøren, major Crosby (Anthony Boyle). Han er en unge mann, med reelle problemer og utfordringer, som vi kan relateres til. Han vil det beste, søker å holde sin sti ren, men gir etter for menneskelig svakhet og umenneskelig press.

Vi simpelthen elsket Austin Butler som «Kongen» i Elvis, der han tok energien, tilstedeværelsen, scenetekket, keitetheten og den enestående entertaineren Presley fullstendig på kornet. Butler gjør ingen direkte dårlig rolleprestasjon som Buck i Masters of the Air, men han lider under delvis hårete dialog, og en regissør som søker underholdning og polerte bilder.

Bortsett fra den aller første scenen, i yndig tospann med kjæresten Isabel May, 1883), er det som om han har tatt seg vann over hodet, og «spiller» krigshelt med tøff skinnjakke og kule solbriller. Butler makter ikke å formidle krigens grusomheter – selv ikke når han får skitt i ansiktet tror vi på, eller føler med, karakteren.

En digitalisert polert, dog underholdende, krig

Vi nevnte Full Metal Jacket, og i Kubricks redselsversjon av krig hadde Matthew Modine i en av hovedrollene. Noen år senere (1990) spilte han også i krigsfilmen Memphis Belle, som nettopp tok for seg unge amerikanere som opererte B-17 bombefly på tokt over Nazi-Tyskland.

Filmen bærer mange likheter med Masters of the Air, i sin flaggveivende, smått nasjonalistiske, portrettering av krigen – begge to byr på flott underholdning, og gutter man kan heie på, men den grusomme tematikken til tross, dessverre fort glemt.

Bevares etter hvert som serien, og krigen skrider frem, blir vi mer eksponert for lidelse og et krigshelvete på jord. Med avrevne lemmer, istykkerskutte ansikter, dødskamp på slagmarken og dystre innblikk i konsentrasjonsleirer.

Men det blir veldig overfladisk håndtert, og lite subtilt fremstilt. Tyskerne er gjennomgående endimensjonale og onde, mens brautende amerikanerne skal redde verden. Virkelig langt fra krigen slik den, mer brutalt realistisk, fremstilles i filmer som for eksempel Letters From Iwo Jima, Dunkirk, Intet nytt fra vestfronten, Krigsseileren og Spielbergs egen Saving Private Ryan.

Skal du så sette av åtte timer til Masters of the Air. Ja!, det synes vi så absolutt. Mer aktuell enn vi liker å ta inn over oss, er krig igjen en realitet i dagens Europa, og Masters of the Air får frem samholdet og alliansene som kan forhindre diktatorers vekst og maktinnflytelse. Og, ikke minst, hva som står på spill! Om ikke annet, så kan serien fungere som en nødvendig påminnelse til oss alle om å opprettholde støtten til Ukraina.

Når det kommer til suggerende flykamper, så er flere av scenene i Masters of the Air, kraftig CGI-slagside til tross, på høyde med det heftigste vi har sett på lerretet – noensinne. Fire stjerner til en langt fra lytefri, om enn påkostet, krigsserie.

Miniserien får sin globale strømmepremiere, på Apple TV+, den 26. januar. Anmeldelsen er basert på samtlige av de ni episodene.