Anmeldelse: Malcolm & Marie

Først, en lille advarsel: Om du planlegger en avslappende fredagskveld foran TV-en, etter en pokkers så slitsom uke på hjemmekontoret, for å koble ut hjernen, kose deg med en bedre Loire-vin og Fruen i armkroken, så skal du spare Malcolm & Marie til en annen gang – for dette er tungtfordøyelig, og utmattende, filmkunst.

 

Et parforholds irrganger

Ingmar Bergman regisserte i sin tid parforholdsklassikeren Scener ur ett äktenskap (1974), men der Liv Ullmann og Erland Josephson brukte 20 år på å krangle, elske og finne ut av sine ekteskapelige problemer, har Mark Levinson komprimert hele skittentøyvasken til én brutal, intens natt.

Filmparet Malcolm (John David Washington) og Marie (Zendaya) kommer hjem fra en storslagen premierefestaften i drømmenes by, LA. Malcolm er i euforisk stemning etter visningen av sin nye film, med stående ovasjoner og klapp på skulderen fra kritikerkorpset. I det han danser, og drikker seg inn i natten, virker Marie reservert og åpenbart misfornøyd med noe.

Malcolm nærer at noe er galt og forsøker å presse Marie til å åpne seg, men Marie (Zendaya), sannsynligvis klok av skade, aner hva som kommer og vil unngå en krangel. Men krangel blir det…

Eskalerer til fornedrelse

På overflaten er Marie dypt skuffet og såret over at Malcolm glemte å nevne henne i premieretalen han holdt, spesielt med tanke på at han takket Gud og hvermann, samt at filmens historie i stor grad er basert på det turbulente livet til Marie. Men en glemt (?) takk er kun toppen av isberget.

Hele filmen foregår i virkelig tid, i et luksuriøst strandhus i Malibu midt på natten. De eneste vi møter er Malcolm og Marie – og de gjør begge sitt ytterste til at vi ønsker at vi ikke var til stede.

Som så ofte med ekteskapelige krangler så eskalerer det til det ubehagelige. Det er tydelig at Maries sårhet over å ikke bli takket i talen fikk frem et vell av vonde følelser og setter Malcolm, hans handlinger og karakter, i et dårlig lys. Og Malcolm, vel, han svarer med samme mynt, og vel så det.

Tidvis blir kranglingen så personlig, fornedrende og direkte ubehagelig at vi nærmest ønsker å slå av. Definitivt båret frem at et velskrevet manus av Sam Levinson (som også står for regien), men så superbt sterkt formidlet av Washington (BlackKklansman, Tenet) og Zendaya (Spider-Man: Homecoming).

Det skal sies, i enkelte scener tenderer Washington til overspill, og litt av det genuine og menneskelig gjenkjennelige blir borte, men gjennomgående leverer han skuespill i verdensklasse. Det samme skal sies om Zendaya, som går fra øm, følsom og sårbar  det ene øyeblikket, for så minutter senere å legge all sin tyngde i å såre sin partner.

Det sobre kameraarbeidet forsterker det fortettede, klaustrofobiske inntrykket, der vi (i sort-hvitt) går helt tett innpå karakterene, og kameraet kan stå fullstendig stille i en hel scene.

Utmattende

Hele filmen, og kvelden, er som et langt utmattende pingpong-spill, der partnerne går fra den ene ytterligheten etter den andre. Fra brennende begjær og øm kjærlighet, til hat og mest mulig sårende personangrep. Begge er mediepersonligheter, åpenbart med et enormt ego og behov for å bli anerkjent, sett og bejublet.

Slikt sett fremstår Malcolm & Marie nærmest som en «intern» film fra filmindustriens verden, og Malcolm lar da heller ikke sjansen går fra seg til å øse ut av sin enorme filmkunnskap, name-dropping og harselere over kunnskapsløse filmkritikere.

Det ligger også en heller dårlig skjult undertone der Levinson ønsker å si noe om svartes vilkår i akkurat denne industrien, men det hele blir for sparsomt og lettvint behandlet. Det er i den høyst personlige, stormfulle, parrelasjonen at filmen slår gnistrer.

Se den med en du er glad i – og ta lærdom. 5 sterke stjerner.