Anmeldelse: Ma Rainey’s Black Bottom

Blueslegenden, og divaen, Ma Rainey (fyrrige Viola Davis) inntar Chicago med sitt entourage i mellomkrigstiden for å spille inn sitt neste album. Og du verden som det svinger av filmen!

 

Den virkelige Rainey var en av bluesmusikkens første, og største, førstedamer. En ferm og fyrrig bluesdiva-dronning som kunne synge buksene av sitt publikum. Hun gikk under kallenavnet «Mother of Blues» og hadde en imponerende røst samt en unik scenetilstedeværelse. Legende og kjendis, men like fullt «fanget» av 1920-tallets fordommer og åpenbare, samt skjulte, rasisme.

Med hvit manager og sorte bandmedlemmer skal livsbejaende bluesmusikk festes på vinyl, men spenningen medlemmene imellom tiltar og hennes trompetist, Levee (Chadwick «Black Panther» Boseman), bærer på et innestengt sinne båret frem av urettferdighet og rasisme.

Filmen er basert på teaterstykket til August Wilson av samme navn, og selve handlingen foregår i all hovedsak inne i det lille studioet. Den herlige bluesdivaen Ma portretteres med bravur og glans av en like fargerik Viola Davis. Davis er svett, fyrrig, hissig og nedsminket med skinnende tenner, mens juvelene henger tungt rundt hennes ferme hals og mektige bryst. En dame som har måttet sloss seg til toppen, tålt mye dritt og som så visst har tenkt å la seg utnytte, men er bestemt på å beholde sin posisjon.

Rasismen og fordommer mot svarte ligger hele tiden og syder under overflaten, som den store elefanten i rommet, der manageren stadig må glatte over og dempe potensielle konflikter som følge av sine sorte klienter. Den eneste som virkelig tar til motmæle er Levee. Han har fått nok av urettferdigheten og den konstant andreklasses behandlingen afrikansk-amerikanere får, selv i de liberale nordstatene.

Filmen bobler over av herlig bluesmusikk, heftige rytmer og superbt skuespill fra en fortryllende Davis og en intens og plaget, nylig avdøde, Boseman. Ingen visste at dette skulle bli Bosemans siste film, men han ser da vitterlig heller ikke helt frisk ut, kraftig avmagret og markert – men for en karakterskuespiller han var. Han flommer over av ambisjon, ungdommelig utålmodighet, hybris og en sterk rettferdighetsfølelse.

Diskusjonen koker over i det trange, varme, studioet, der flertallet er pragmatisk resignerte, mens Levee standhaftig står på barrikadene. Akkompagnert av bassrytmene og den frådende trompeten når diskursen sitt uunngåelige, psykologisk medrivende, klimaks.

Det eneste vi finner å trekke for er at filmskaperne ikke har frigjort seg mer fra teaterskuespillets trange rammer; kammerspillet (som foregår over kun én dag i studio) gir handlingen en ekstra nerve men vi henfaller litt for ofte i en tilstand av å bivåne et filmet teaterstykket. 5 stjerner.