Anmeldelse: Luca

Det er få filmer vi ser mer frem til enn Pixar-filmene fra Disney-konsernet. Teknisk har de en kvalitet i en helt annen liga enn alle andre i bransjen, i tillegg makter de (som oftest) den vanskelige kombinasjonen med å både underholde de minste og de eldste i familien.

Siden sin første helaftens film, Toy Story, i 1995 har Pixar-studioet blendet oss med overlegen teknisk kvalitet i sine dataanimerte kunstverk, samtidig som de har maktet å kombinere teknisk overlegenhet med en god, engasjerende og sjelfull historie.

De har servert oss mesterverk som Finding Nemo, Ratatouille, WALL-E, Toy Story 3, Inside Out og Coco. Alle filmer som evner å underholde hele familien, som har så mange lag og en dypere historie at både de minste og familiens litt eldre garde vil finne stor glede.

Luca er en utrolig billedskjønn sommerfilm, satt i en pittoresk italiensk kystlandsby, Portorosso (åpenbart inspirert av Cinque Terre), med late, varme sommerdager, iskrem, pasta, sjømat, bading og et deilig italiensk musikkspor. Like engasjerende og kreativt nyskapende som Pixars beste filmer er den dessverre ikke.

Her blir vi kjent med de to tenåringsguttene Luca (Jacob Tremblay) og Alberto (Jack D. Grazer), som i løpet av sommeren går fra troskyldige barn til unge voksne. Tilsynelatende helt normale, bekymringsfrie gutter som ønsker å få det beste ut av sommerferien – men under overflaten ligger deres høyst skjulte hemmelighet: Begge to er nemlig sjømonstre (som forvandles til «normale» gutter i det de trer ut av vannet). Noe som selvsagt innbyr til mange komiske øyeblikk.

Alberto har allerede en lang stund levd det glade liv på landjorden, men aldri interagert med menneskene, mens Luca frykter overflaten etter å ha blitt skremt livskiten ut av med skremselspropaganda fra sine bekymrede foreldre.

Etter at Alberto lokker ham på land, med den konsekvens at Lucas foreldre går bananas og vil sende ham (slik som «fortapte» innvandringsbarn blir sendt på koran-skoler i foreldrenes hjemland, for å komme på «bedre» tanker) ned i dypet til sin (mildt sagt) lugubre og sosialt avstumpede onkel Ugo, da bestemmer Luca seg for å flykte for godt, og rømme sammen med Alberto, kjørende avgårde på en nypolert Vespa.

I den søvnige fiskerlandsbyen Portorosso blir det åpenbart at hverken Alberto eller Luca behersker de menneskelige normer og regler, eller talemåte. De bumper inn i byens selvutnevnte klyse, Ercole Visconti, og kommer dermed på sporet av hvordan de skal realisere sin drøm. Ved å vinne byens årlige triatlon kan de kjøpe seg et vrak av en Vespa og komme seg ut i den store verden.

De slår seg sammen med handlekraftige Giulia, som også er litt av en outsider på utsiden av samfunnet og så visst ikke blant byens mest populære. Trekløveret setter alle krefter til, og med coaching av sin staute far, skal de vinne og komme seg ut av byen:

Oh, baby, this town rips the bones from your back It’s a death trap, it’s a suicide rap, we gotta get out while we’re young, ’cause tramps like us, Baby, we were born to run

Luca er en klassisk oppveksthistorie, en fortelling om hvordan løsrive seg fra foreldrene og stå på egne ben, samtidig så er den i minst like stor grad en historie om fordommer og hvordan de som er «annerledes» blir sett på og behandlet av majoriteten i et samfunn. Og det uten at filmen oppleves påtatt og kunstig insisterende.

Dessverre er brorparten av persongalleriet litt for grunne og arketypisk stereotype. Ercole er en eneste stor klisjé av en umoden, bøllete, landsbyklyse, mens Giulia er en tilsvarende venneløs outsider. Det blir friksjon og den del god komikk ut av slike karakterer, men historien som helhet svekkes. I tillegg fremstår Luca veldig forutsigbar at tar få sjanser og uventede vendinger.

Filmens styrke ligger i forholdet mellom Luca og hans nye venn Alberto. Utviklingen av deres varme vennskap, med troverdige problemer, konflikter og uenigheter om veien videre er gjenkjennelig og glimrende fortalt.

Luca er på ingen måte i samme liga som Soul og Coco, den er langt mer «ordinær» lettbent underholdning. Men, kanskje er det akkurat det vi trenger nå, en fullstendig bekymringsfri liten sommerflørt av en film, som tar tankene bort fra pandemi, lockdown, vaksinebekymringer og sprengt sykehuskapasitet?

En ting er sikkert, Luca vil få deg i godt humør og sette deg i den rette sommerstemningen – og, den vil få deg til å drømme om å reise til Italia igjen (når grensene en gang gjenåpnes). 4 stjerner.

Som ytterligere et filmoffer for pandemien, der filmstudioene har kansellert/utsatt sine kinopremierer, får du ikke sett Luca på kino. Dermed blir du nødt til å tegne deg for et abonnement på strømmetjenesten Disney+ for å se filmen; den er dog inkludert i den faste månedsprisen, og koster ikke ekstra, slik som Black Widow og Cruella. Luca kan strømmes fra den 18. juni.