Anmeldelse: Lonely Planet

Romantiske komedier er en vanskelig genre, der filmen/serien fort havner i en endeløs strøm av selvfølgeligheter, klisjeer og forutsigbarhet. Nå er ikke den nye Netflix-filmen Lonely Planet en direkte romantisk komedie, mer romantisk drama, men den går like fullt i alle de mulige fellene genren byr opp til.

Satt til pittoreske omgivelser i terroristynglelandet Marokko, følger vi en broget gjeng med egosentriske forfattere, som søker å «utvide horisonten».

 

Den middeladrende, nylig fraskilte forfatterinnen Katherine Loewe (Laura Dern, Wild at Heart, Jurassic Park) inviteres at et forfatterfellesskap til et luksusopphold på en avsidesliggende resort i den marokkanske ødemarken. Her har man samlet erfarne forfattere, og forfatterspirer, der de kan utveksle erfaringer, drikke seg snydens, kopulere og bli «inspirert» av hverandre.

Mest av alt vil dog Loewe holde seg i ensomhet, i et forsøk på å overkomme den tiltagende skrivesperren, samt unngå de narsissistiske og pompøse kollegaene. Blant gjestene befinner også nykommeren Lily (Diana Silvers) og hennes (oversette) finanskjæreste, Owen (Liam Hemwsorth, The Hunger Games: Mockingjay – Part 2) seg. La dramaet begynne!

Hovedproblemet til filmen er ikke skuespillerne (selv om glatte Hemsworth har like mye karisma som en tørr pinne), men et manus som er så søkt, forutsigbart, lite troverdig og direkte kjedelig, at vi nærmest ikke har sett maken fra så seriøse bransjeaktører.

Det kan absolutt være spennende nok med å snu de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene på hodet; og at det her er en moden kvinne (MILF) som faller for en betydelig yngre, posterboy-aktig, guttevalp (Dern er 57 og Hemsworth 34) er faktisk forfriskende. Men kan man da ikke i det minste gjøre det med litt finesse og originalitet?

Allerede fem minutter inn, etter at det småkranglende paret Lily og Owen ankommer luksusresorten vet vi at han vil havne til sengs med Katherine.

Det unge paret oppfører seg, begge to, som umodne tenåringer som stadig er på søken etter å påpeke småfeil hos partneren. Konfliktlinjene som tegnes opp av manusforfatter (og regissør), Susannah Grant, er i beste fall oppkonstruerte, i verste fall patetisk søkte og uekte – som for eksempel når en småamorøs Owen plutselig furtent avviser Katherine fordi hun lekent kaller ham for «kid».

Måten paret føres sammen på oppleves like kunstig som JD Vance, og vi tror ikke ett sekund på at de vil forbli et lykkelig par. Narrative pakkes inn i et slør at kvasifilosofiske betraktninger fra hovedrolleinnhaverne, som havarerer hurtigere enn en av Musks måneraketter.

Hele historien er bygget så flatt og forutsigbart at vi vet hva som vil hende rundt neste sving. Dialogen er platt, keitete og uinspirerende. Ei heller makter sedvanlige dyktige Dern å få det til å gnistre mellom henne og ungfolen, som selvfølgelig er en søkende, følsom person full av samvittighet og korrekt, god moral.

Nei, dette dramaet kan du elegant hoppe bukk over, og heller bruke fredagskvelden på noe som gir deg et lite snev av hjerneføde. Bevares, hjernedød eskapisme kan være tilfredsstillende nok det, men ikke på dette plan. 2 stakkarslige stjerner.