Anmeldelse: Loki, sesong 2

Den infame, smått komplekse, halvguden Loki har alltid vært den mest interessante karakteren i Marvel-universet. At rollen gestaltes av den formidable karakterskuespilleren Tom Hiddleston er så visst intet minus – og i andresesongen av sin egen serie får han virkelig skinne.

Det er over 12 år siden vi første gang så Hiddleston i rollen som halvbroren til Thor, i Kenneth Branaghs plastikkaktige Marvel-visjon. Siden den gangen har karakteren gjort sitt beste for å forsure livet til sin mer seriøse bror, familie og Avengers-gjengen. En slesk, slu og opportunistisk, gud, som man absolutt ikke bør vende rygge til; og aldri helt vet hvor du har, eller hvilken side han «spiller» på.

I Marvel-universet har han vært den uforutsigbare urokråken, som i bunn og grunn kun har vært opptatt av seg og sitt, og søkt makt og innflytelse på andres bekostning. I Loki viser karakteren helt andre sider av seg selv, og humoren er langt smartere enn vi er vant med fra Marvel-filmene.

Et generelt trekke ved de actionmettede Marvel-filmene er at de ofte er pompøse og selvhøytidelige, der brorparten av budsjettet har gått til enorme actionsekvenser. Et unntak, der man forsøkte seg på selvironisk ironi, var fjorårets aldeles forferdelige Thor: Love and Thunder. Loki-serien går heldigvis helt andre veier.

 

Handlingen i serien finner sted etter katastrofen som inntraff i Avengers: Endgame, der Loki i kaoset flyktet inn i en warp zone med Tesseract-kuben. Han blir umiddelbart fanget av soldater (såkalte «Minutemen») fra TVA («Time Variance Authority») – en organisasjon som sørger for at «avvikere» ikke bryter den fastlagte tidslinjen.

Her blir han avhørt av den perfeksjonerte, tungt dedikerte byråkraten Mobius (Owen Wilson). En mann som følger reglene blindt og lydig. I det andresesongen tar til står hele systemet i fare for å kollapse i et fryktelig ragnarok; tilsynelatende ledet an av den enigmatiske grunnleggeren He Who Remains (Jonathan Majors). Og svaret på gåten ligger begravet i fortiden.

I hovedsak foregår handlingen fortsatt i de spenstige lokalene til TVA, der tiden åpenbart har stått stille siden 1950-tallet. Teknologien er gammel-moderne, og interiøret likeså – det samme kan sies om den troskyldige mentaliteten til de som jobber der, og lydige danser etter Miss Minutes (Tara Strong) digitale pipe.

Men andresesongen byr på flere nye karakterer, i fremste rekke super-nerden på teknisk avdeling, O.B. (Ke Huy Quan). Om du trodde at Tilbake til fremtidens «Flux capacitor» var en kreativ, nyskapende teknisk duppeditt, så vent og så hva O.B. kan trylle frem!

En særs fornøyelig karakter (ikke helt ulikt til rappkjeftede Short Rounds, som han spilte i Indiana Jones and the Temple of Doom), som blir en herlig match mot Loki og Mobius i jakten på å redde verden – for det er vel i bunn og grunn det alle Marvel-filmer/-serier handler om?

Selvsagt skal, også denne gangen, verden reddes fra total undergang; men det fortelles på en smartere, mer fornøyelig og original måte enn hva vi er blitt vant med fra det generiske Marvel-universet.

Loki selv holder på å slites i to i det kroppen hans er fanget i uendelige tidshopp, der han kastes tilbake til 1700-, 1800- og tidlig 1900-tallet uten å ane hva som er i ferd med å skje. Uten å avsløre for mye kan vi si såpass at han er kringsatt av fiender, både på utsiden og innsiden av TVA. Her er det mange som forsøker å mele sin egen kake, i en maktkamp om sannheten, tiden og posisjoner. Inn fra sidelinjen kommer rebellen Brad Wolfe (Rafael Casal), som så definitivt handler kun ut ifra egeninteresse, mens grenene i tidslinjen forvitres foran øynene våre…

De divergerende beveggrunnene for de forskjellige karakterene avdekkes underveis, og om Loki kan stole på Sylvie, Ravonna og Hunter B-15 blir lenge et åpent spørsmål. Og, ikke minst, kan han stole på hva han faktisk ser?

Hovedplottet, om at TVA-systemet og dets verden, trues av en altutslettende kollaps, er hverken særlig originalt eller interessant, dette er en karakterdrevet serie; og på det planet leverer Hiddleston og Wilson til gangs.

Kjemien dem imellom er upåklagelig, herlig leken, smått infam og snertent sarkastisk, i det de lener seg på et velskrevet manus fra Eric Martin og Michael Waldron. Og selv om serien er et bispor bort fra Marvel-filmene, så bindes de elegant sammen, i det Loki kommer med refleksjoner rundt sin fortids forkastelige handlinger. Er han egentlig den onde guden, eller mer guden for ufarlig ugagn?

Samtidig får vi også mer kjøtt på Mobius-karakteren, som denne runden gis anledning til å filosofere rundt fri vilje, og det å leve bekymringsløst (?) i et gigantisk maskineri, styrt av høyere, dulgte makter. Muligens bekymringsløst, men også, i høyeste grad, et liv i håpløs fornektelse, mens han døyver livssmerten ved å stappe i seg key lime pie.

Loki er den lekne svalen i Marvel-universet, der serien på innsiden har langt mer å by på enn det dens tøysete ytre skulle antyde. Setdesignet er like lekent som den snertne dialogen, og duoen Hiddleston og Wilson gnistrer. Da får vi heller leve med at plottet langt fra er originalt og/eller særlig fascinerende. 4 sterke stjerner til en overraskende underholdende serie.

Sesong 2 av Loki får Disney+-premiere den 6. oktober. Anmeldelsen er basert på de 4 første (av 6) episodene.