Anmeldelse: Lioness, sesong 2

Serieskaper Taylor Sheridan (Yellowstone, 1883, 1923) kan så visst mer enn å servere oss fortreffelige cowboy-drama satt til mektige Montana.

Før han fikk carte blanche hos Paramount+ var han en meget habil manusforfatter (og regissør) av spillefilmer. I 2015 kom han med den brutale narkosmugler-actionthrilleren Sicario, som fikk en oppfølger i 2018.

Disse filmene, sentrert rundt den enorme, og særs voldelige, narkotrafikken fra Mexico inn over hver en krik og avkrok av USA, trekker han nå veksler på i andresesongen av spionthrillerserien Lioness.

 

Joe (Zoe Saldaña, Avatar: The Way of Water) leder «Lioness»-programmet. Et CIA elite-team bestående av kvinnelige undercover spesialagenter, med oppdrag i å felle terroristorganisasjoner fra innsiden (visstnok basert på et virkelig spionprogram). Agentene er primært rekruttert fra tjeneste i Afghanistan og Irak, og har sett sin del av helvete på jord; noe som har formet dem.

Som Joe, lakonisk, forsøksvis trøstende, sier til et offer for terrorisme:

My agency doesn’t do courtrooms.

I forrige sesong rekrutterte hun den skadeskutte soldaten Cruz Manuelos (Laysla De Oliveira, Locke & Key). Hennes mål var å eliminere en toppleder for terroraksjoner med sitt utspring i Midtøsten. Denne runden er det mer «hverdagslig» terror som den misantropiske CIA-sjefen Kaitlyn Meade (Nicole Kidman, Big Little Lies) må håndtere.

En kvinnelig kongressrepresentant blir kidnappet, hennes familie henrettet, og skjulestedet lokaliseres til en liten landsby like over grensen mellom Texas og Mexico. Saken får storpolitiske implikasjoner, og høyeste prioritet i det hvitmalte huset i 1600 Pennsylvania Avenue, i det sporene peker mot bakmenn i Kina (og Russland).

Utenriksministeren (Morgan Freeman) og presidenten vil vise politisk handlekraft og sende et krystallklart signal til de to bandittstatene, men regulære amerikanske soldater marsjerende over Rio Grande blir ansette som en umulighet – dermed kontakter de CIA-toppene Westfield (Michael Kelly, House of Cards) og Meade. Dramaet er ugjenkallelig satt bevegelse!

Veien inn blir Lioness-programmet, denne gangen med mål om å rekruttere niesen til lederen av en av Mexicos tre store narkokarteller. Men kan Joe virkelig stole på at kaptein Josephina Carrillo (Genesis Rodriguez, The Umbrella Academy) vil sette landet foran familien når hun står ansikt-til-ansikt med narkobaronen?

Inn på banen kommer den hardbarkete, erfarne ringreven Cody, som har sett sin rikelige del av action i yrkeslivet. Deres direkte oppdrag blir å befri gisselet, samt sørge for at verden blir klar over den livsfarlige, spektakulære redningsoperasjonen.

Uten å spolere handlingen kan vi avsløre at Sheridan åpenbart har fått et større budsjett denne sesongen, og åpner da også ballet med noen heftige, nervepirrende actionscener – der det ikke spares på hverken kuler eller krutt!

Plottet er mer nært og håndgripelig i andresesongen, i det CIA setter alle kluter inn på å knuse båndene mellom diktaturstaten Kina og mexicanske narkokartell. I spill er økonomiske interessesfærer og oljeinteresser. Spenningen er til å ta og føle på i det Joe atter en gang kastes inn i kampens hete, mens mann og barn sitter hjemme og håper det beste. Imens har det i DC gått partipolitikk i kidnappingen, der CIA nå må sloss mot kongressen for å støtte operasjonen, samtidig som «gutta-på-gulvet» gjør sitt beste for å gå etter i sømmene, og trene/bryte ned, den nye Lioness-rekrutten.

Karakterskuespilleren Michael Kelly er fremragende som mannen som kjenner alle Washingtons politiske irrganger, og enveis bakgater, som sin egen bukselomme, mens Kidman oser av troverdighet og pondus som CIA-sjefen fokusert på den presserende oppgaven.

Men nok en gang er det fyrrige Saldana som stjeler showet. Hun kommer inn i enhver scene, og «tar» rommet – denne sesongen med en attityde og besluttsomhet som skremmer selv de høyest dekorerte offiserene. Om det er ute i felten, på hjemmebane eller i Det ovale kontor har hun er usedvanlig tilstedeværelse i samtlige settinger. Hennes karakteristiske ansikt er uttrykksfullt og besnærende.

Pressen har fått tilgang til halve sesongen (de fire første episodene), der det er de to første som virkelig får adrenalinet til å pumpe, samtidig har Sheridan skrevet et manus med et persongalleri som byr på langt mer enn brølende befal og hete kampscener.

På hjemmebane sliter Joe med å berolige ektemannen og en datter som stadig skjønner mer av hva mammas «dagjobb» går ut på. I herskapsboligen til Meade støtter hun seg på sin sindige ektemann (Martin Donovan) som får vite akkurat nok om hva som foregår, til at kan trekke i tråder og påvirke sitt omfattende DC-nettverk. Hennes dialog med ektemannen er blant de mer politisk interessante øyeblikkene i serien. De tidvis sjablongmessige actionkarakterene får dermed større, menneskelig dybde, og blir personer av kjøtt og blod som vi fascineres av, og evner å engasjere oss i.

Da er det verre stilt med «brølapene» som er satt til å utføre de farligste oppdragene. Vi er overbevist om at hemmelige elitesoldater ikke er skrudd helt sammen som alle oss andre, men her presenteres de som enkle adrenalinjunkies med overdreven hang til bannskap, infantil mobbing, skytespill og vulgariteter. SWAT-teamet blir redusert til karikerte alfa-tøffinger – synd, for på de fleste områder fronter Lioness politisk maktspill på sitt mest genuine.

Serien er ikke på høyde med 1883 når det kommer til dypt engasjerende karakterer, dandert med et hav av menneskelige svakheter og lyter, ei heller byr den på de infame familiekranglene og de skitne økonomiske maktkampene som definerer Yellowstone, eller den brutale hverdagskriminaliteten som preger Mayor of Kingstown. Men, med andresesongen makter Sheridan å kombinere dagsaktuelt politisk drama, med fremragende action og hovedkarakterer som vi bryr oss om. Og det, det holder akkurat nok til 5 svake stjerner. Anbefales!

Andresesongen av Lioness får sin strømmepremiere, på SkyShowtime, fredag den 1. november.