Anmeldelse: Landman, sesong 1

Tidligere denne uken var det endelig dags for det avsluttende kapittelet om Dutton-dynastiet, i det Yellowstone, sesong 5, del II fikk sin meeeget forsinkede strømmepremiere (på SkyShowtime).

Etter nærmere to års (!) forsinkelse, der serieskaper Taylor Sheridan og showets (tidligere) hovedrolleinnehaver, Kevin Costner, tidvis har ligget i åpen skittentøyvask i mediene, nærmer nå Yellowstone seg ubønnhørlig slutten. Men med Montana-serien som springbrett har Sheridan bygget seg opp et imponerende, og særs omfattende, strømmeunivers.

Ikke bare har Yellowstone fostret (så langt) to spin off-serier (1883 og 1923) samt den kommende oppfølgeren The Madison, men Sheridan har også rukket å produsere, skrive og (delvis) regissere bunnsolide serier som Mayor of Kingstown, Lioness, Lawmen: Bass Reeves og (lettbente) Tulsa King.

 

Cowboyer i nye klær

Nå er Sheridan klar for nok en cowboy-serie, men denne runden er hestene byttet ut med skranglete pickup’er, låven med borerigger og kvegdriften erstattet med velsmurte, skitne oljebrønner. Brakkeriggene til arbeidsmaurene er dog (som alltid) eksakt de samme.

Velkommen til Midland, Texas – et område befolket av barske, brautende, storkjeftede oljeslusker og deres higen etter lykken og «det sorte gull».

Vår karakteristiske protagonist, altmulig-oljemannen Tommy Norris (Billy Bob Thornton, Monster’s Ball) er så visst ingen stor tilhenger av «det grønne skiftet», ei heller har han særlig sansen for politisk korrekthet knyttet til oppkonstruerte kjønnsroller eller nevneverdig respekt for autoriteter i dress.

På bakken i prærien i Vest-Texas er han Mannen som styrer alt rundt den daglige driften til det uavhengige oljeselskapet M-Tex Oil; en milliardbedrift som eies av den dekadente Monty Miller (Jon Hamm, Mad Men), akkompagnert av sin yppige troféfrue Cami (Demi Moore, G.I. Jane, Striptease).

Boomtown!

Serien er basert på podkasten «Boomtown» og følger oljeselskapenes utfordringer med livsfarlige brønnforhold, stekende hete, brutale, mexicanske narkokarteller, miljøvernforkjempere og anspente forhold i brakkeriggene til oljesluskene.

Men, ikke minst følger den livet de til nederst på stigen, de som utfører den tidvis livsfarlige jobben med å få oljen opp fra de lumske brønnene. Jobbende lange timer i den stekende ørkensolen, med løfte om en fet lønnssjekk i den andre enden.

Mang en lykkejeger trekkes til oljeindustrien, herunder tenåringssønnen til Tommy, den stordrømmende skoleavhopperen Cooper (Jacob Lofland). Med den forjettede drømmen om én dag å lede et oljeselskap i magen, begynner hen nederst på gulvet – og blir umiddelbart utsatt for godlynt mobbing, men også beinhardt arbeid, store farer og utfordringer.

Hans rake motsetning er den fjollete, umodne søsteren Ainsley (Michelle Randolph, 1923). Hun kommer svinsende til pappa med sin posterboy fotballkjæreste – som kun er ute etter det hun har under klærne; noe pappa på lang vei lukter lunta. Men velmente råd fra en «gamling» er vel noe de færreste tenåringsdøtre etterspør?

Blame-game

Om ikke livet til den kjederøykende, lettere alkoholiserte og forgjeldede Tommy var komplisert nok, så får han en narkokartell-flyulykke i fanget med en påfølgende hissig, politisk korrekt feminist-advokat (Kayla Wallace) på nakken. Når så hans lettlivede (stokk dumme?) eksfrue (Ali Larter) bestemmer seg for å stikke innom, er mandagen komplett for en hardt prøvet arbeidsmaur…

Serieskapere er Sheridan og Christian Wallace, med Sheridan som manusforfatter og regissør (av de to første episodene). Og nok en gang makter Sheridan å skrive engasjerende om et knippe sjarmerende karakterer i en outrert verden.

Thornton er Landmans bærende karakter, og den drevne karakterskuespilleren kler da også rollen som breial, hardtslående oljeslusk som hånd-i-hanske. Selvsagt kjører han rundt i en holk av en pickup, kjederøyker (noe han påstår er sunt), drikker sin første øl (Michelob Ultra!) klokken åtte om morgenen, nynner til countrymusikk, tar en skadet finger som en MANN, og lar seg hverken vippe av pinnen av narkomafiaen (selv med en hette over hodet) eller «krenkede» feminister.

En letter karikert person, men Sheridans lekne penn og Thorntons uforlignelige skuespill gjør ham til et helt og fascinerende, menneske. Hans gi-faen mentalitet er besnærende og måten han håndterer så vel ekskoner som stivbente regelrytter-advokater er underholdende så det holder!

Hans leksjon om verdens økonomiske avhengighet av oljen, og harselas med vindmøller (Trump ville applaudert), er alene verdt å sette av noen timer foran TV-en for. I tillegg har Tommy, bak den tøffe fasaden et varmt hjerte.

Stereotype

Nok en gang har Sheridan falt for fristelsen til å «krydre» persongalleriet med i overkant stereotype karakterer, i Landman i fremste rekke representer ved Tommys vovede ekskone.

Ali Larter gjør sitt beste ut av rollen, men hun er dessverre for dum til at det blir troverdig. Også deres smekre datter virker å ha litt for mye «marshmallow» i hodet.

Da er Cooper en langt mer medrivende karakter, og en person det skal bli spennende å følge utviklingen til. Spesielt hans interaksjon med alle de mexicanske fremmedarbeiderne (herunder Michael Peña, World Trade Center) bærer i seg kimen til noe stort.

Og hva den enigmatiske oljemogulen, i Hamms skikkelse, har av ess i ermet gjenstår å se.

 

Eventyrerne som satser alt

Som Stavangerregionen fungerte som en lykkesøkende oljemagnet i Norge på 1970-’80-tallet, er Texas nå et av de fremste vekstsentra for oljeindustrien, også hjulpet frem av nye utvinningsmetoder som fracking. Et perfekt bakteppe for eventyrere, drømmere, tapere og personlig drama. Nøkkelord for enhver Sheridan-serie.

Her møter vi de som er villig til å satse alt, for (kanskje) å lykkes; i en industri som dominerer verdensøkonomien og påvirker selve geopolitikken.

Nok en gang beviser Sheridan hvorfor han lykkes så godt med sine serier og filmer, han forteller nære historier om interessante karakterer – personer som suger oss inn i historien, og som vi ønsker å følge på veien videre.

Sjeldent har han gjort det så breialt frekt underholdende som i Landman. I tillegg til mellommenneskelig drama byr serien på fortreffelig dramaturgi i et spennende, røft og fengende miljø. At den i tillegg er politisk ukorrekt så det holder er kun et (stort) pluss! 5 soleklare stjerner – Yellowstone kan bare seile sin egen sjø.

Anmeldelsen er basert på de tre (av 10) første episodene. På premieredatoen (20/11) slippes de to første episodene, etterfulgt av en ny episode hver onsdag.