Anmeldelse: Juror #2

Få nålevende legender i Hollywood har en lengre filmkarriere enn skuespilleren og regissøren Clint Eastwood.

Etter først å ha slått igjennom som enigmatisk einstøing av en cowboy i spaghettiwesterns, dominerte han actionfilmgenren på 1970 og ’80-tallet. Ikke minst gjennom sin ikoniske rolle i Dirty Harry-filmene.

De siste tiårene har Eastwood (94!) i all hovedsak fokusert på jobben bak kamera, som regissør – og det med stor suksess.

Regidebuten til den langlemmede skuespilleren kom allerede i 1971, med den psykologiske thrilleren Misty. Men det var først over 20 år senere (1992) med en av tidenes beste, og vakreste weternfilmer, Unforgiven, at filmverdenen for alvor fikk øynene opp for Eastwoods unike regiferdigheter.

Med knallsterke filmer som Bird, Broene i Madison County, Mystic River, Million Dollar Baby, Brev fra Iwo Jima og Gran Torino har californieren befestet seg som en av vår tids mest markante regissører. Ofte har han også komponert filmenes suggerende musikkspor.

Med Juror #2, Eastwoods 40. film som regissør og hans første strømmefilm, stiller han protagonisten nok en gang i et etisk komplisert farvann.

 

Partnerdrap?

I den pittoreske sørstatsbyen Savannah venter det unge, lykkelige paret Justin Kemp (Nicholas Hoult, About a Boy) og Allison (Zoey Deutch) sin førstefødte. Men i det Allison befinner seg i slutten av svangerskapet kalles Justin inn til jurytjeneste.

Han ber om fritak, men dommeren opprettholder innkallelsen. Dermed befinner han seg plutselig midt i senter av en uoversiktlig drapssak, der den bøllete rednecken James (Gabriel Basso) står tiltalt for drapet på sin yndige kjæreste, Kendall (Francesca Eastwood).

Begge ble observert på den lokale veikroen, gode og fulle, og i full krangel, den regntunge kvelden Kendall ble funnet død i en grøft. Mistanken rettet seg umiddelbart mot James, og den staute statsadvokaten, tøff mot kriminalitet, Faith (Toni Collett) er brennsikker i sin sak.

Men en tilsynelatende rask og «enkel» rettssak ender i dyp splittelse i juryrommet – der Nicholas (i begynnelsen som den eneste av de tolv edsvorne) iherdig forsøker å overtale resten av juryen om at bevisene ikke holder til å domfelle James. Han allierer seg med jurymedlemmet, og ekspolitimannen, Harold (J.K. Simmons), som også mener at det er åpenbare hull i politiets arbeide.

Etiske dilemma

Justins etisk moralske dilemma, og grunnen til at han ikke kan avsløre hvorfor han er så overbevist om at James er uskyldig, er at det er Justin som er drapsmannen!

Riktignok uvitende om det, i det han for noen måneder siden kjørte på noe han trodde var et rådyr, og deretter ikke tok seg bryet med å lokalisere «det» han kjørte på.

Nå er gode råd dyre, og hans advokatvenn (Kiefer Sutherland) er ikke mye til hjelp: «You’re screwed!». Han ber ham om å holde hemmeligheten sin som nettopp det.

Hvor langt er så Justin villig til å gå for å ikke selv sette seg i påtalemyndighetenes søkelys? Og er han villig til å la en uskyldig mann sone tiår i fengsel for en ugjerning Justin står bak?

Det er en besnærende historie Jonathan Abrams har ført i pennen, og Eastwood serverer oss et klassisk rettsalsdrama med en elegant og finurlig tvist.

Den godhjertede Justin slites innvendig i stykker av sine moralske kvaler, og filmen stiller samtidig det ubehagelige spørsmålet: Hva vill du gjort i en tilsvarende situasjon.

Dvelende tempo

Dessverre blir litt av konfliktlinjene av den litt for enkle sorten, og man har falt i fellen med å gjøre flere av de sentrale karakterene stereotype og forutsigbare. Ikke minst går den tilsynelatende oppegående statsadvokaten med alt for store skylapper og en forutinntatt holdning til den tiltalte, mens hele tiltalen mot James hviler på tvilsomme indisier. At man tidvis velger å henfalle til overtydelighet lar vi dog passere.

Hoult er solid i hovedrollen, men han evner ikke helt å få frem hvor store problemer han egentlig befinner seg i. Noe som vi mistenker også har med å gjøre det «bedagelige» tempoet Eastwood har lagt seg på. Fremdriften en noget seig, og filmen ville tjent på noen (harde) runder til i klipperommet.

Sutherland har fått en alt for perifer rolle, og måten Simmons skrives ut av historien på er ikke karakteren verdig. Det er dessverre litt for mange elementer som får en ganske så lemfeldig behandling til at Juror # 2 makter å klatre høyt opp på listen over Eastwoods sterkeste filmer.

Alt i alt en severdig film som stiller noen fryktelig fundamentale spørsmål, og etterlater oss i dype tanker selv etter rulleteksten er forbi.

4 svake stjerner til det som kan vise seg å være Clint Eastwoods svanesang. I tilfellet, tusen takk for en usedvanlig innsats i filmens tjeneste, Mr. Eastwood.

Juror # 2 får strømmepremiere, på Max, den 20. desember.