Anmeldelse: Jupiter’s Legacy, sesong 1

Ingen genre har dominert de internasjonale kino- og strømmelistene det siste tiåret som superheltfilmene/-seriene. De har blitt en av hovedpilarene hos så vel distributørene som de store internasjonale filmselskapene.

Netflix’ «egne» superhelter

Publikum får åpenbart ikke nok av dem, og elsker å se oppfølgere med kjente og kjære helter/skurker – noe vi så til gangs har blitt foret med fra Hollywood. Og når man ser på inntjeningstallene, så er ikke det det minste merkelig, Avengers: Endgame omsatte for vanvittige 24 MILLIARDER kroner.

Netflix har tidligere produsert Marvel-serier, som Luke Cage, Jessica Jones og Daredevil. Dette samarbeidet stoppet etter at Disney klasket 32 milliarder i bordet for å kjøpe Marvel Studios. Nå har de skaffet seg sin egen franchise, Mark Millars Jupiter’s Legacy.

https://youtu.be/TY3IAqm-gpE

 

Klassiske superhelter

Basert på tegneseriene skrevet av Millar, og tegnet av Frank Quitely, treffer vi på en gjeng do-gooders fra et USA som forsøker å komme seg på bena igjen etter Den store depresjonen. De kaller seg The Union, og har som mål å hjelpe den jevne amerikaner, forhindre kriminalitet og følge sin ærede kristeninspirerte kodeks; en kodeks som blant annet sier at man aldri skal slå i hjel.

Utgangspunktet til familien er at deres far ble styrtrik på stål under mellomkrigstiden. Hovedkarakterene er Sheldon «The Utopian» Sampson (Josh Duhamel), akkompagnert av hans Frue, Grace «Lady Liberty» Sampson (Leslie Bibb), bror Walter «Brainwave» Sampson (Ben Daniels), datter Chloe Sampson (Elena Kampouris), sønn Brandon «Paragon» Sampson (Andrew Horton), samt den flamboyante, frafalne, George «Skyfox» Hutchence (Matt Lanter) og hans sønn Hutch (Ian Quinlan).

Vi hopper frem og tilbake i tid, mellom The Unions første tiår som superhelter (1930-tallet) og nåtid. Narrativt fokuserer i nåtiden på det, mildt sagt, trøblete forholdet mellom voksne superhelter og deres «ustyrlige» barn. Ringer det noen bjeller fra De Utrolige?

Leken, tøff eller pompøs?

Marvel-universet er de lekne superheltene. Der Deadpool er et glimrende eksempel på velfungerende metahumor, og de nyeste Marvel-filmene glimter til med løssluppen selvironi og sarkasme, elegant eksemplifisert med Thor: Ragnarok. Mens DC-universet har de mer mørke, tøffe, hardbarkede og kompromissløse superheltene, så er Jupiter’s Legacy stuck med selvhøytidelige, forstokkede superhelter som tiden har gått fra.

Klisjeene står i kø: Utopian har (på godt norsk) daddy issues, og kommer etter hvert til erkjennelsen (ved å snakke med sin kriminelle «psykolog») at han ønsker å være en godhjertet, ufeilbarlig ledestjerne av en superhelt, for å rette opp/balansere alle feilene fra sin far.

Pappa-problemene har åpenbart gått i arv, for hans sønn, Paragon, tuktes og nedsnakkes, men ser like fullt med bedende dådyrøyne, opp på sin pompøse idiot av en far. Datteren, Chloe, har i det minste baller nok til å bryte ut av galskapen, avkler sin selvhøytidelige far, og livnærer seg som lettkledd modell – mens hun slukner familiesorgene i sprit og dop. Onkel må opptre som beklemt diplomat, mens Mor (som en god ’50-tall-husmor skal gjøre) laller med…

Konseptet skal være en slags homage av superheltenes gullalder (1950-tallet), da de var smånavie samfunnspilarer som genuint ville hjelpe folket, og verden fortsatt levde i en boble av harmoni og «uvitenhet».

Dessverre lykkes ikke serien med å knytte fortid med nåtid, og føles fullstendig irrelevant/utdatert i 2021; ei heller er den underholdende på et nostalgisk plan.

For billig produksjon

Martin Scorsese, og hans team av spesialeffekt-magikere, fikk med The Irishman vist hvor imponerende det er mulig å få en karakter til å både se yngre og/eller eldre ut. Åpenbart har ikke skaperne bak Jupiter’s Legacy hatt samme romslige budsjett (2 milliarder), men det de har fått til holder rett og slett ikke.

Karakterene er sminket gamle på en særdeles liten troverdig måte! Utopian ser ut som om han går rundt med et skabbete løsskjegg på sine eldre dager, kjøpt på Nille i en nisse-pakke til 19,90, mens samtlige av karakterene ser eldre ut kun i ansiktet; hverken hals, hender eller, ikke minst, kroppsmimikk, matcher det halvveis sminkede ansiktet.

Allerede i første episode havner karnevalsgjengen i heftig kamp mot den, tilsynelatende, uslåelige Blackstar; et troll som ser ut som han er hentet ut ifra en 1980-talls versjon av The Lord of the Rings. Spesialeffektene er godt under pari, spesielt slåsscenene faller igjennom, og minner mer om et litt utdatert dataspill med foreldet grafikk.

Det hjelper heller ikke på totalresultatet at skuespilleren ikke leverer varene. Spesielt Josh Duhamel, som brusehodet Utopian, sliter med å overbevise med sitt eklatante overspill. Litt som en stiv stokk som skal danse ballett.

Lånte klær i et latterlig plott

Millar har skapt et noget kaotisk superheltunivers, der han har tatt elementer fra forskjellige tidsepoker samt lånt/stjålet (alt ettersom hva du synes er mest passende) skamløst fra alle andre superheltfilmer/-serier/-universer.

Her er vi ikke sikker på om vi ser på en litt «kul» ungdomsserie (med oppvekstproblemer som tematikk), ispedd matahumor, nostalgisk retroaction eller moderne superhelter som forsøker å tilpasse seg en ny tid med en politisk, amerikansk, hverdag der politikerne og folket ikke lenger kan møtes på midten.

Jupiter’s Legacy er litt kitchsy, litt barnslig, litt retro-såpeaktig, en anelse De Utrolige, samt en dose Harry Potter– og Percy Jackson-magi, dandert med ubehagelig kristenkonservatisme á la Det gylne kompasset, og voilà sluttresultatet har blitt veldig, veldig cheesy. En særs lite smakfull lapskaus.

Interessant nok, som en pompøs parodi på superhelter, når det er eksakt det den forsøker å ikke være. 2 enerverende stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 5 første (av 8) episodene. Hele sesong 1 kan strømmes fra Netflix den 7. mai.

PS! Om superhelter er «din greie», så anbefaler vi heller at du ser en av disse, glimrende, superheltfilmene/-seriene: