Anmeldelse: Jungle Cruise

Det er velkjent at en gigantisk filmblockbuster i etterkant kan bli omskapt til en fornøyelsesparkattraksjon i Universal Studios eller Disneyland, mer sjeldent er det at man lager en film ut av en eksisterende attraksjon

Det mest kjente, og mega-suksessrike, unntaket er selvsagt Disneys egen serie Pirates of the Caribbean, som er basert på den svært populære Disneyland-attraksjonen ved samme navn. I årevis har Disney forsøkt å stable på bena en ny film (-serie?) basert på en annen populær attraksjon: Jungle Cruise.

Midt under koronapandemien blir den «endelig» sjøsatt, da med simultanlansering på Disney+ og noe (få) kinoer. Det positive med filmadapsjonen er at den er svært lik sitt opphav i Walt Disney World; men det er dessverre også det som er mest negativt med den – dette har blitt en veldig plastikkaktig/kunstig greie.

 

Mens Første verdenskrig raser i Europa setter oppdageren Dr. Lily Houghton (ja en kvinne, og i bukser!; Emily Blunt) seg fore å finne mirakeltreet som kan helbrede all sykdom og vekke folk til livet igjen, «Tears of the Moon», dypt inne i Amazonas jungel.

Med seg i teamet får hun, noget motvillig, sin über-homofile dramaqueen av en bror (de er det åpenbart (fortsatt) ok å karikere…). Men Houghton-søsknene har også behov for en båt og en staut kaptein. Valget faller på den likandes lurendreieren (og lystløgneren) Frank Wolff (Dwayne Johnson). Og hei hvor det går!

Jungle Cruise er regissert av spanjolen Jaume Collet-Serra, som for noen år siden imponerte med haithrilleren The Shallows, samt grøsseren Orphan. Han har en veldig visuell stil som kler eventyrfilmen godt, men dessverre har Disney åpenbart bestemt seg for at vi skal føle at vi befinner oss inne i Disneyland-attraksjonen «Jungle Cruise», og ikke i en virkelig jungel.

Det hele er så ekstremt kunstig digitalisert og gjennomkoreografert at magien forsvinner. Se bare på åpningsscenen i biblioteket, det er som å se en parodi på en musikal fra 1950-tallet. Båten som frakter våre venner oppover Amazonas ser ut som den er formstøpt i plast og alle blomstene, insektene og fuglene er så perfekte at det lyser spesialeffekter av dem. Faktisk en stikk motsatt stil av det de langt mer autentiske, og sjarmerende, Indiana Jones-filmene frontet.

Plottet er et uhemmet røveri fra andre eventyrfilmer, i fremste rekke Mumien-serien, men også Indiana Jones, Nilens juvel og Disneys egen Pirates of the Caribbean-serie. De portugisiske Conquistadorene er som en ren blåkopi av spøkelsespiratene under Davy Jones’ ledelse.

Humoren, servert i en tirade av klissblaute vitser fra Johnson, er faktisk inspirert av monologen i Disneyland-attraksjonen – og fungerer så der; verre er det da at The Rock ser ut som om han han «nok en dag på jobben», og ikke kan vente til at klokken blir fem.

Om muskelbunten er noget uinspirert så glimter det til hver gang Emily Blunt skinner på skjermen. Sjarmerende, småfrekk og med ben i nesen gestalter hun rollen som kvinnelig oppdager i en mannssjåvinistisk verden med glans. Og når Jesse Plemons får herje fritt, med sin nazi-ubåt på Amazonas (!), da begynner det til gangs å rocke av Jungle Cruise. Definitivt filmens mest outrerte, og vellykkede, karakter. Dessverre får vi se alt for lite av Paul Giamatti, som også kunne spritet opp denne generiske filmen.

 

Men det blir kun cruisecontrol fra ende til annen, hverken den hasardiøse båtferden, bikarakterene eller plottet tar noensinne for alvor av. Det er for formel- og algoritmeorientert, og gjennomgående glattpolert. Fint å se på, men veldig ufarlig og etter hvert lett søvndyssende.

Så absolutt en helt ok underholdningsfilm, med mengder av popcorn og tilhørende drikke, men med et stort uforløst potensial. 3 stjerner. Og tro oss – oppfølger (-e) kommer.