[bafg id=“194857”]

Det har vært en særs trang fødsel for den 25. James Bond-filmen, No Time to Die, som har verdenspremiere i dag.

Den siste 007-filmen med Daniel Craig i hovedrollen skulle egentlig hatt premiere allerede den 2. april i fjor – koronapandemien har forsinket premieren med halvannet år, og MGM har vært under press for å lansere den rett-på-strømming.

I kveld kan vi altså, endelig, sette oss godt til rette i kinosalen og høre det forløsende: «My name is Bond, James Bond».

 

«Bond, James Bond». Denne berømte replikken har de siste seksti årene blitt ytret i hele 24 (25 fra og med i dag) filmer av seks forskjellige skuespillere. I september 2016 ble den komplette samlingen av Bond-filmer lansert i fantastisk, nyrestaurert, kvalitet på Blu-ray.

Basert (opprinnelig) på spionromanene til Ian Fleming tok James Bond (Sean Connery), i 1962, kinopublikummet med storm.

Serien fullstendig omdefinerte actiongenren og satte en ny standard.

Her var det tøffe, og velkledde, helter, vakre kvinner en masse, kjappe replikker, raske biler, fascinerende globetrotting, storslåtte locations og overveldende setdesigns.

For et publikum på 1960- og ’70-tallet, som ikke var i nærheten av å være så bereiste som dagens befolkning er, gav James Bond-filmene et innblikk i den store og eksotiske verden der ute. Og hver eneste premiere, som i begynnelsen var årlig, ble en stor mediebegivenhet.

 

For en mengde regissører i ettertid, har Bond-filmene fungert som både en inspirasjon og lærebok i vellykket actioneventyr.

Av de absolutte høydepunktene i serien vil vi trekke frem Dr. No, From Russia With Love, Goldfinger, Thunderball, You Only Live Twice, For Your Eyes Only, Octopussy, The Living Daylights, GoldenEye, Casino Royale og Skyfall.

Som den observante leser raskt legger merke til domineres Lyd & Bildes toppliste av Sean Connery-filmer; og det ikke uten grunn.

 

Sean Connery ledet det hele an, den tidligere skotske fotomodellen var perfekt som britisk gentlemansagent med rett til å drepe, hardtslående knyttneve, usannsynlige hjelpemidler og en umettelig appetitt på det motsatte kjønn – hele tiden med en kjapp replikk på lur.

Connery balanserte perfekt mellom tøff agent og galant sjarmør. Humoren var snerten, men ikke bløt.

Selvsagt hjalp det at samtlige av Connerys filmer var basert på Flemings romaner, dog slettes ikke fulgte dem slavisk. Men Connery ville (dessverre) videre i karrieren og hoppet av etter 6 filmer.

Inn på banen kom den australske one-night-standen George Lazenby.

Med ham fikk vi en litt tøffere og handlekraftig Bond. On Her Majesty’s Secret Service fremstod mer seriøs og med færre kjappe replikker enn fra vår forrige mann i MI6. I tillegg ble superspionen smidd i Hymens lenker!

Godt mottatt ble han ikke, og etter kun én film var det over. Inn på banen kom igjen Sean Connery, for å filme den dårligste og minst seriøse Bond, Diamonds Are Forever, i sin karriere.

I det Connery endelig takket for seg, var bordet dekket for erkebriten og «sjarmtrollet» Roger Moore, som før Bond var mest kjent for hovedrollen i TV-serien Helgenen.

James Bond-filmene har alltid søkt å tilpasse seg tidsånden de filmes i, men det har også alltid var markante endringer etter som nye skuespillere har ikledd seg smokingen og løftet den tørre martinien.

Med Moore i førersetet tok serien en kraftig vending mot mer familievennlige filmer, med mindre vold (fra den fysisk mindre Moore), mer lek og moro, og en mengde flaue blødmer.

Første filmen ut, Live and Let Die, var i så måte ganske atypisk for Moore-perioden, men deretter bar det utforbakke med en, etter hvert, direkte karikert dandy spion.

Hederlige unntak var Octopussy og For Your Eyes Only, men etter syv filmer var bunnen nådd med den kritisk dårlige A View to a Kill. Ikke bare så Moore her ut som sin egen bestefar, men manuset forsøkte å omgjør Bond-franchisen til en dårlig kopi av 1980-tallets actionkomedier.

 

To år senere tok den britiske karakterskuespilleren Timothy Dalton over stafettpinnen, og vi får den beste Bond-filmen, The Living Daylights, siden gullalderen på 1960-tallet. Overgangen fra den dandy Moore til den sammenbitte, resolutte og hardtslående Dalton var slående.

Her skulle serien relanseres og man gikk nærmere Flemings Bond enn noensinne både før og etter. Dalton var, og er fortsatt, den fremste James Bond, bare så inderlig synd at han kun fikk to filmer til å vise frem sine kvaliteter; hvorav den ene var en tilnærmet katastrofe av tanketomt actionfyrverkeri med hang up i pyroteknikk.

Hvor i all verden ble den gode historien av i Licence to Kill? En film som hadde ingen link til Flemings romaner.

Så entret iren Pierce Brosnan Bonds verden. Hans periode, på fire filmer, karakteriseres som en søkende epoke, der produsentene leter etter den nye formelen som skal, igjen, gjøre Bond aktuell i en ny verden uten kald krig, klassisk spionasje og et endret fiendebilde.

Hele seks år gikk mellom siste Dalton-film og Brosnans første, GoldenEye.

Fortsatt er russerne fiender, men nå er det atomvåpen på avveie som truer verdensfreden. En meget vellykket film, som solid etablerte Brosnan som den nye Bond – en Bond som fremstod som en hybrid mellom Connery og Moore.

Men uten Flemings bøker å hvile seg på, ble hans filmer av svært varierende kvalitet, katastrofen var et faktum med Die Another Day, som er en eneste lang orgie i spesialeffekter, eksplosjoner og brennende fly. Det som skulle bli jubileumsfilmen ble dessverre ny bunnotering.

Med finanskrisen fikk produksjonsselskapet problemer med likvidene, og man var fortsatt i villrede om hvordan man skulle definere Bond i ”den nye verden”. Løsningen ble å gå tilbake til røttene, til den ene romanen av Fleming som ennå ikke var filmatisert (bortsett fra en Peter Sellers parodi og en TV-produksjon fra 1954).

Med Casino Royale fikk vi både en klassisk og en helt nye 007. Med en klassisk Bond som fremstår som selvsikker, tøff og handlekraftig, tok blonde (!) Daniel Craig ham et steg videre i en moderne innpakning der han er sårbar, sliter psykisk og døyver sine lidelser med overdreven drikking.

Definitivt den mest menneskelige Bond til dags dato – og et lite mesterverk av en film, men noen fantastisk realistiske actionscener, vi kan faktisk se at han får hull i dressen og blod på skjortekragen.

Med Skyfall tok produsentene et nytt spennende steg i Bonds utvikling, ved å hyre inn en svært suksessrik og anerkjent regissør, Sam Mendes. filmen ble da også en av de mest suksessrike i seriens historie.

Det var meningen at Die Another Day skulle være en hommage til Bonds fortid, i så henseende lykkes Skyfall mye bedre. I filmen trekkes det stadig veksler på fortiden og selv selvironien er på plass (som den nye Q sier: «An exploding pen? We don’t really do that sort of thing any more»), og gamle klenodier trekkes frem fra skyggene. Teknisk er filmene noe av det lekreste vi har sett innenfor genren, med foto av Roger Deakins som tar pusten fra deg, i så vel nærgående kampscener som over Midtøstens tak og de skotske hedene. Vi sa ja takk til mer Bond, og mer Mendes!

Mendes fikk da også ansvaret for den fjerde Craig-filmen, Spectre – en film som utkom for hele 6 år siden; den lengste pausen siden Dalton overlot stafettpinnen til Brosnan.

Alt i alt var Spectre en svært sofistikert Bond-film, som gav oss nye nyanser av den komplekse spionen, herlig klipp og foto, et spennende driv, og interessante og komplekse karakterer, dog med et litt overdrevet blikk på nostalgi. Fortsatt topp underholdning.

Med No Time to Die avsluttes den superbe Craig-perioden, og med innovative Cary Joji Fukunaga (True Detective) i registolen kan vi ikke vente med å se den siste «Vodka Martini – shaken, not stirred»-frasen!

#JamesBondWillReturn 

Ingen filmserier har påvirket filmhistorien i like stor grad som 007. Med sine 25 filmer over 59 år gir de et unikt blikk over sin egen samtid, samtidig som de har påvirket den oppvoksende generasjon av filmskapere.

Med Daniel Craig sin skreddersydde smoking har vi fått revitalisert serien til gangs, og igjen gjort den aktuell og relevant! Bond-boksen på Blu-ray (fra 2016) er intet mindre enn en må-ha i enhver seriøs filmsamling!

At dette er den tilnærmet definitive samleboksen av Bond-filmer bør være hevet over enhver tvil, på Blu-ray fremstår selv 59 år gamle filmer som om de var spilt inn i går. Også lydsporet, i oppgradert dts-HD gir filmene et særdeles passende løft. Når det gjelder bonusmaterialet er det, stort sett, akkurat det samme som tidligere er utgitt på de oppgraderte DVD-utgavene (Ultimate Edition). Men det er da slettes ikke så lite.

Her har alle filmene bakomfilm, informative og utdypende kommentarspor, trailers, stills og en mengde minidokumentarer om alt fra stunt til actionsteder, locations og prøvefilming. Det nye bonusmaterialet derimot, som er på en egen disc, er ikke all verden å skryte av. Spesielt er The World of Bond veldig overfladisk. Intervjuene med de seks skuespillerne er interessant, men alt for kort!

Men det er altså ikke av den grunn du skal gå til bruktbutikken med dine Bond-DVD-er, det er for å få den fantastiske lyd- og billedkvaliteten disse klassikerne nå, endelig, fremstår med. Løp og kjøp!

Etter korona er kinoindustrien så hardt rammet at enkelte stiller spørsmål ved om Covid-19 vil ta livet av, i det minste radikalt endre, kinomarkedet for all fremtid. En ting er sikkert, pandemi med påfølgende lockdown og hjemmesitting har vært en gullgruve for strømmetjenestene, slik som Netflix og Disney+.

Om korona blir kinoenes nådestøt gjenstår å se, men med filmselskaper som presser på for å krympe det eksklusive «kinovinduet» og vedtak om å lansere storfilmene sine rett på egne strømmetjenester, vil kinokjedene få det tøft fremover.

Etter Jeff Bezos gigantoppkjøp er det nå Amazon Prime Video som sitter på alle rettighetene til 007-katalogen, samt fremtidige filmer; så vil fremtiden vise om Amazon velger å lansere neste Bond-film eksklusivt på sin egen strømmetjeneste, Prime Video, eventuelt simultant på strømming og kino.

En ting er dog sikkert, i kveld skal du, muligens for første gang på halvannet år – komme deg til nærmeste kinosal!