Anmeldelse: Iron Man

Tegneserie og film er på mange vis beslektet. Begge medier forteller eventyr i klare, realistiske bilder som dominerer, mens ordene helst skal være knappe og få, nærmest som utdyping av illustrasjonene. Derfor har da også mange regissører brukt tegneseriens virkemidler når de har bygget opp sine filmfortellinger.

Ja, noen av dem tegner før opptakene alle sine bilder, og følger deretter sine storyboards helt konsekvent. Kanskje er det likheten tegneserie/film som i de siste årene har fått mange regissører til å hente frem gamle seriehefter. Nå kommer altså Iron Man som i høyeste grad slekter på Supermann, Spider-Man og Batman for å nevne enkelte. Noen av dem kommer som Iron Man fra den samme tegneseriefabrikken Marvel.

 

Iron Man er en meget intelligent helt. Som sønn av en mektig våpenprodusent har han gått på de beste tekniske høyskoler i USA, og er noe bortimot et geni; allerede i begynnelsen av filmen karakterisert som en ny da Vinci. Han er styrtrik og nedlegger selvfølgelig en ny dame hver kveld, mens sekretær Gwyneth Palthrow sørger for at de blir ekspedert hjem morgenen etter.

I begynnelsen av denne historien skal han demonstrere en ny fryktelig rakett i Afghanistan, men blir tatt til fange av en Taliban-lignende bande, og det er for å slippe fri han konstruerer rustningen av jern. Et våpen han til de grader forfiner etter hjemkomsten. Da har han også sett at hans egen våpenproduksjon er blitt brukt mot egne landsmenn og uskyldige mennesker i Afghanistan. Han bestemmer seg for å hoppe av, bli en slags enmannshær i en rød rustning forsynt med et utall raketter.

Som sagt, et eventyr til strålende underholdning, akkurat passelig voldelig. Dessuten morsomt hele veien gjennom. Robert Downey jr. har tittelrollen, og han tar selvfølgelig jernmannen på alvor, likevel greier han aldri å skjule at dette i grunnen ikke er veldig seriøst ment.

Dobbeltbunnen finnes der hele veien i en strålende enkeltprestasjon, og det gjør filmen til en munter kveldsopplevelse for hele familien. Verre er det ikke. Ekstramaterialet på egen disc er virkelig av de bedre, med bl.a. en bakomfilm med mening, stillbilder, en mengde minidokumentarer, utelatte scener og BD-Live fasiliteter. Billedkvaliteten er uovertruffen og lydsporet (TrueHD) likeså!

Pål Bang-Hansen