Anmeldelse: Infinite

Pandemien fortsetter å ri kinobransjen som en mare. Til tross for «korona-rekord» på kinoene for Black Widow, så falt billettsalget som en sten allerede etter én ukes visning.

Høyst sannsynlig fordi folk kan se filmen samtidig hjemme i sin egen stue ved å betale litt ekstra til Disney+; noe som ledet til at hovedrolleinnhaveren, Scarlett Johansson, saksøkte Disney for kontraktsbrudd og forlangte 50 millioner dollar i kompensasjon for tapte inntekter.

Litt i samme «knipe» (om enn ikke i samme skala) befant den seneste Antoine Fuqua -filmen seg. Infinite, med et voksent budsjett på 50 millioner dollar, har Paramount i det lengste drøyd med å ta en distribusjonsavgjørelse – i håp om at kinomarkedet skulle komme seg på bena igjen. For 3 måneder siden slapp filmselskapet bomben om at Infinite lanseres eksklusivt kun på sin egen strømmetjeneste, Paramount+.

Allerede 9. juni ble filmen tilgjengelig for abonnenter i USA, mens den lanseres 11. august i Europa. Filmen har vært en stor seersuksess på Paramount+ på det amerikanske markedet, så dette er garantert en distribusjonsform som vil bli mer og mer vanlig, selv post korona.

 

Infinite er løselig basert på romanen The Reincarnationist Papers av D. Eric Maikranz, fra 2009. Tematikken er reinkarnasjon, de få utvalgte, kampen mellom de gode og de onde – og en mulig kommende dommedag. Historien, og plottet, er fullstendig bogus fra ende til annen, og så tettpakket av plotthull at man knapt nok ser annet.

De få utvalgte på Jorden som kan gjenfødes (gang etter gang etter gang) er delt inn i to motstridende ideologier: Believers (som synes reinkarnasjon er en god ting) og Nihilist (som kun lengter etter å dø en gang for alle).

Hverdagsmannen Evan McCauley (Wahlberg) er diagnostisert med schizofreni og et sinneproblem. Etter tidligere voldsepisoder, samt en tur innom psykiatrisk institusjon, er det ingen som lenger vil ansette ham. For å skaffe seg de nødvendige pillene som holder stemmene i hodet i sjakk, livnærer han seg med eget håndverk. Blant annet ved å smi et genuint samuraisverd (!). I det en handel med en tvilsom doplanger går til helvete havner han bak lås og slå – og konfronteres så med Bathurst (Chiwetel Ejiofor, 12 Years a Slave).

Bathurst er anføreren for Nihilistene (for et originalt navn…), og etter århundrer med hverdagslig, menneskelig, lidelse, ønsker han og hans følgere å kunne avslutte det ørkesløse livet. Men, det er en liten hake ved «kultens» planlagte selvmordsraid – de må ta alt levenet vesen på Jorden med seg i sin undergang…

For å utslette alt liv har Bathurst & Co konstruert en lille «bombe», pakket inn i noe som ligner på et Fabergéegg. Heldigvis maktet Believers-gjengen (i deres forrige liv!) å skjule egget, og det er kun McCauley (aka Treadway) som vet hvor egget ligger. Som sagt, plottet er så overstatisk bullshit og høytsvevende latterlig at vi holdt på å skli ut av sofaen; men så var det actionscenene da.

Infinite henter soleklar inspirasjon fra Matrix-filmene og Wanted samt fjorårets The Old Guard, men lykkes ikke med å formidle den surrete historien, ei heller dekke over de mange plotthullene. Fuqua har tidligere levert solide actionfilmer som Training Day, Shooter, The Equalizer og ikke minst The Magnificent Seven.

At mannen kan konstruere bunnsolide actionsekvenser, samt få en velfungerende dramaturgi ut av en film er hevet over enhver tvil; bare så synd at han har slikt et døllt manus å jobbe med i Infinite. Det sagt, heftig action, tidvis solid skuespill og en del fargerike karakterer hever filmen flere hakk, og redder den fra ren middelmådighet.

Få kjente skuespillere er så til de grader havnet i bås som Mark Wahlberg. I Infinite gjentar Wahlberg akkurat den samme rollen han har spilt i utallige filmer de siste 15-20 årene. En rappkjeftet, jordnær arbeiderklassegutt som vet å slå fra seg med nevene mens han slenger om seg med sarkastiske tøffingkommentarer. Når han blir plukket opp av Believers-gjengen, så kaster han om seg med «troverdige» kommentarer som: «Where I come from, we got bills to pay and rent to make. No one’s got time for destiny.»

Chiwetel Ejiofor er en langt større karakterskuespiller enn Marky Mark, og til tross for en del hårete dialog, skinner han tidvis i Infinite. Ikke minst i filmens aller beste scene, når han (helt i starten av filmen) skal avhøre McCauley gnistrer det av Ejiofor. Også Sophie Cookson overbeviser som hardtslående actionheltinne; og heldigvis har ikke manusforfatterne falt for fristelsen med å skrive inn en romansehistorie mellom henne og Wahlberg. Mens de få scenene med Toby Jones, dessverre, nærmest er bortkastet. Her mistenker vi at det ligger en del igjen på klippegulvet.

Jason Mantzoukas derimot, som «den gale professoren» Artisan spriter opp en ellers selvhøytidelig dialog (og da har vi ikke engang nevnt voice-overen til Wahlberg).

Du ser ikke Infinite for den pompøse, tidvis flate, dialogen samt de utallige plotthullene og den fullstendig hårete historien, men for å bli lidderlig underholdt av de heftige actionscenene. Actionscener som (nesten) er på høyde med Fast & Furious og Mission: Impossible. Biljakt, eksplosjoner, skytescener og prikken over I-en i det Wahlberg (på motorsykkel) «kaprer» et fly ved hjelp av sitt samuraisverd!

Du skal være i rimelig dårlig humør for å totalt mislike Infinite, samtidig er det en film det er lett å plukke fra hverandre. Under sterk tvil, men påvirket av lettsindig sommerferie-humør, klasker vi til med 4 svake stjerner. Koble ut hjernen, og finn frem popcornet samt en sixpack Aass pils! Anse deg herved advart over filmens åpenbare svakheter.