Anmeldelse: Hunters, sesong 2

Det har gått hele tre år siden vi fikk se legenden Al Pacino i sin første TV-serie – og i Hunters fikk filmikonet virkelig leke seg som moderne nazi-jeger.

Til tross for gladvolden, og den ofte absurd lekne humoren, hadde Hunters et både alvorlig og dystert bakteppe, med krigsforbrytere fra Hitler-regimet som gjemte seg i USA; med det hele elegant pakket inn i superheltmetaforer, tegneserievold og fargesprakende 1970-talls dekadanse.

Ble serien smått smakløst og spekulativt? Tjaaaa… Veldig underholdende? Definitivt! At Weil har hatt pondus, og mage nok, til å lage hemningsløs (dog ikke respektløs!) underholdning ut av dette, er til å ta av seg hatten for.

 

Tegneserievold med «superhelter» på nazi-jakt

Serieskaper (og manusforfatter) David Weil har uhemmet latt seg inspirere av blant annet Quentin Tarantino i både form og stil (ikke minst Inglourious Basterds), og serverte oss en fest av en absurd outrert, fantasigrensesprengende nazi-jakt.

Det var den steinrike filantropen Meyer Offerman (Al Pacino) som satte hele operasjonen i spill, og rekrutterte sine «jegere». De facto var det mange nazister som rømte til USA, og Sør-Amerika etter Andre verdenskrig, og holdt seg skjult for å unngå tiltale for sine grusomheter mot menneskeheten.

Når fortiden så innhenter dem, blant annet i form av en sint nonne, dandy b-skuespiller og lesbisk (mørkhudet) FBI-agent, så vises ingen nåde. En herlig, rufsete gjeng med ekte mennesker som har mengder av menneskelige svakheter, men som brenner for det de tror på.

Etter en famøs operasjon i Spania ble nazi-jeger-gjengen splittet opp, og for primus motor, og finansiell velgjører gikk det ikke (la oss si det slik) «så godt»…

Kom Hitler seg unna?

Gjengen med vigilanter er politi, påtalemakt og dommer i en-og-samme rolle, noe kun nykommeren Jonah (Logan Lerman, Percy Jackson) stilte spørsmål ved. I det vi på nytt møter Jonah befinner han seg på et smått lugubert bordell i Paris, i det Herrens år 1979. Han har, som eneste i gjengen, jaktet utrettelig på en av hoved-nazistene, Biff Simpson (Dylan Baker). Under «pågripelsen» kommer han over sjokkerende nyheter…

Sesong to alternerer kontinuerlig mellom 1975, der Pacino i retrospekt rekrutterer vigilantene og legger sine famøse anti-nazi-planer, mens spøkelser (og lik?) fra fortiden ubønnhørlig dukker opp; og 1979 – der Jonah & Co nå aner ferten av den virkelig Store fisken. For, døde virkelig Adolf Hitler i bunkeren i Berlin, en aprildag i 1945?

Hunters er en ukonvensjonell, ofte provoserende, lek med genre. I reneste Mission: Impossible-stil reiser vi verden rundt, fra hovedstad til hovedstad, på jakt etter skjulte nazister, med stadig mer spektakulære henrettelsesmåter og et komplekst persongalleri.

Hysterisk morsomt blir det når vi tar en tur innom en landlig småby i de østerrikske alper, med sunne, blonde, jodlende (!) ungdommer, og en ilter nazi-jeger som skjærer ut øynene på en jøde-profitør og nazi-sympatisør. Så fullstendig upassende og vulgært, langt fra subtilt, men like fullt skamfullt morsomt.

Fortsatt sjokkerende, dog ujevn

Mye fokus er på unge Logan Lerman denne sesongen, og han både ser og (nesten) beter seg som en miks av ung Pacino og Keanu Reeves. Ekstra fart blir det når en fyrrig, og desillusjonert, Jennifer Jason Leigh entrer scene; med henne på lag tas nazi-jakten til nye høyder. Mens Jonahs kjæreste, Clara (Emily Rudd) fungerer som seriens «normale», moralske kompass.

Med de to siste episodene skifter serien plutselig tempo, der Weil har bestemt seg for å lage en «høy og mørk» og overraskende seriøs avrunding av serien. Den nest siste episoden er den særeste av dem alle (se for deg en miks av Being John Malkovich og Inglourious Basterds), mens avslutningen nærmest blir et kontrafaktisk historie-drama i Münchens rettssaler. Her bryter serien brått med sitt eget, særegne premiss – og det hele skurrer litt.

Hunters er gjennomgående spennende, morsom, heftig, fascinerende, og tidvis veldig, veldig, sær – men det fungerer. Den frekke og løsslupne dialogen sitter som et skudd, og våre fargerike venner lirer av seg den ene befriende sleivete bemerkningen etter den andre.

Andresesongen har mistet litt av sjokkeffekten som vi fikk i første runde, og den er da heller ikke like morsom. Det har tatt lang tid å snekre sammen denne sesongen, og vi er ikke helt sikre på at Weil & Co helt har visst hvilken retning de skulle ta underveis; for det har endt opp i en i overkant ujevn sesong. 4 sterke stjerner til denne merkelige hybriden.

Hunters, sesong 2 hadde premiere den 13. januar, og består av åtte episoder, hvorav én slippes ukentlig på Prime Video. Amazon har, dessverre, allerede annonsert at dette vil bli den siste sesongen. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.