Anmeldelse: House of the Dragon, sesong 2

Den gangen Max opererte under navnet HBO Nordic, og proklamerte seg som «seriemesteren», var det én serie som overskygget dem alle – og ikke kun på HBO, men det var tilfellet for samtlige strømmetjenester.

Ingen serier kunne matche den astronomiske suksessen til det episke fantasydramaet Game of Thrones, basert på romanene til George R.R. Martin.

Serien ble avsluttet i 2019, og selvsagt ble det umiddelbart lagt planer for å spinne videre på suksessen. Siden den gangen har oppfølgere, prequels og spin-off-serier kommet og gått fra planleggingsstadiet – senest i april i år ble Jon Snow-serien vraket av Max. Men én serie har allerede materialisert seg, prequelen House of the Dragon (2022).

Og her traff Max innertieren! House of the Dragon ble den mest sette serien på HBOs strømmetjenester i Europa noensinne. Serien overgikk faktisk de vanvittige seertallene til sesong 8 av Game of Thrones.

 

Samme premiss – annen tidsalder

Serien kan ikke unngå sammenligningen med sin mer berømte «storebror», for i praksis får vi her opprinnelseshistorien til Game of Thrones, satt til samme miljø, sted, handling, intriger og outrerte familieklaner (Targaryen, Lannister, Baratheon, Stark, Tully, Martell).

Med andre ord fortsetter den uendelige sagaen om maktkampene, intrigene, blodsutgytelse, komplottene og sexorgiene i de syv rikene i Westeros; men tidsmessig befinner vi oss ca. 200 år før hendelsene i Game of Thrones.

Mens senter for begivenhetene i Game of Thrones var Daenerys Targaryens (Emilia Clarke) utrettelige kamp om Jerntronen, følger vi i House of the Dragon hennes forfedres korrumpering av maktbasen, med den påfølgende brutale begynnelsen på slutten av Targaryen-familiens hegemoni.

Førstesesongen kulminerte med den gamle (og halvt råtnede) kong Viserys død, hvorpå en blodig familiefeide utspilte seg. Viserys største tragedie var at han aldri fikk en sønn – et faktum som rev familien i fillebiter og truet den særs delikate maktbalansen.

Hans eldste datter, Prinsesse Rhaenyra (Emma D’Arcy) var visstnok lovet tronen, men kongens unge enke, Alicent (Olivia Cooke), mente at kongens dødsønske var å se deres sønn, prins Aegon (Tom Glynn-Carney), på Jerntronen.

Sesongen kulminerte i en episk finale, der Rhaenyras sønn ble tatt av dage, mens Aegon ble kronet til konge – og Rhaenyra, med sin ektemann/onkel (!) Daemon (Matt Smith), og hele hennes hoff flyktet i utlendighet.

Blodhevn

Klanene i Westeros er ikke akkurat kjent for å vende det andre kinnet til i det en konflikt oppstår. Så ei heller denne gangen.

I det vi treffer den fargerike familien igjen, brygger det opp til blodhevn, komplott og voldsom krig. Der hver del av familien søker støtte blant de mange klanene i Westeros. Men selv innad hersker det ikke borgfred.

Etter sørgeperioden proklamerer Rhaenyra at hun ønsker hevn etter drapet på sin sønn, Luke. Episode 1 har da også fått navnet «A Son for a Son» – og villstyringen Daemeon er ikke vond å be…

La «Dragenes dans» begynne!

Mindre politisk

Med kong Viserys ute av bildet er det hans noget enfoldige, narsissistiske sønn Aegon II som søker å styre Westeros. Han nyder hverken respekt fra sin bror, mor, kongens Hånd, Hightower (Rhys Ifans), eller hans råd av eldre.

Han er blond, ung og dum, og higer etter å sette sitt merke på verden og vise (dumdristig) handlekraft. Samtidig har han en langt klokere bror i prins Aemond (Ewan Mitchell) – hans karakterbrist er mer av det sadistiske, psykopatiske slag; så er han da også kledelig tildelt en drakt som bringer tankene hen til andre verdenskrig og nazistene.

Uten å avsløre for mye kan vi si at Aegon ikke ønsker å la seg styre eller diktere, og handler da også deretter. Mens feidene herjer innad i familiegrenene, brygger det uunngåelig opp til krig.

Så er da også andresesongen mer av en transportetappe (i alle fall første halvdel), og dermed også mindre politisk fascinerende enn forrige sesong. Det er ikke like mye elegant, lekent renkespill, komplotter og stadig nye, skitne allianser som dannes. For oss seere blir savnet av Viserys påtagelig.

Generelt byr andresesongen på en litt mindre bukett av ordentlig fascinerende karakterer, samtidig som den introduserer oss for noen nye som ikke nevneverdig fester seg på minnet.

Damenes aften

Mens brunstige menn i begge leire hisser til krig, blir det opp til de to tidligere venninnene Rhaenyra og Alicent å unngå blodsutgytelse. Men kan de to dronningene stole på hverandre?

Med Daemon ute i kulden blir deres forhold, samt den dulgte maktkampen mellom Alicents sønner, sesongens røde tråd. Og på stien til krig renner det blod, kroppsdeler og hoder kappes av unna for unna.

Spesielt én scene er så (lydmessig) bestialsk at mange nok vil føle vemmelse, og snu seg bort; men det er da akkurat det vi forventer av en serie á la House of the Dragon. Vi befinner oss i en tidsalder der et ordinært menneskeliv ikke er verdt en lort, og der man ikke går av veien for å henge og/eller lemleste noen kun for å statuere et eksempel. King’s Landing er en hovedstad preget av dekadanse og normoppløsning, der de privilegerte kan gjøre som de vil.

Mens familiefraksjonene danner allianser, og samtidig ruster seg til tennene, så kommer Rhaenyra (som tross alt har arvet en 80 år lang fredsperiode) med et vist utsagn, som bringer gjenklang selv i vår tid med et Europa i krig. Begge grener av familien har kontroll over det ultimative våpen, drager, men akkurat som med atomvåpen, så vil hun kun bruke dem som siste utvei – fordi en krig mot drager vil bli et ugjenkallelig ragnarok.

Enestående produksjon

Fortsatt er House of the Dragon en meget verdig arvtager til Game of Thrones-universet, og en serie som står solid plantet på egne ben – med stadige nikk til fremtiden.

Det er nok fortsatt Ringenes Herre – Maktens Ringer som kan smykke seg med tittelen «Tidenes dyreste TV-serie», men House of the Dragon ser da vitterlig like påkostet ut.

De mange kostymene er detaljerte, ekstravagante og påkostede, scenografien kan ta pusten fra deg (om enn ikke like dataanimert som Ringenes Herre), og spesialeffektene, i første rekke alle drage-scenene, er mer realistiske og overbevisende enn noen gang tidligere.

Å se Rhaenyra, Baele, Rhaenys eller Aemond svinge seg i luften, med det mektige «våpenet» mellom bena er en fryd for øyet – og underholdning av høyeste verdi! Vi lar oss gledelig rive med, og får frysninger på ryggen i det vi hører dragens vingeslag i det fjerne, og sitter fjetret tilbake i det den med sine sprutende ildkuler, har spredt død og fordervelse.

Så er det da også andre halvdel av sesong 2 som i hovedsak er viet de enorme kampscenene; så her har vi adskillig mer blodbad å gruglede oss til.

Mektig underholdning

Til tross for savnet av noen nøkkelkarakterer, og litt mindre fokus på den skitne maktkampen og renkespillet (denne runden er hanskene allerede kastet) byr fortsatt House of the Dragon på enestående underholdning.

Serieskaper Ryan Condal (Colony) har et solid grep om dramaturgien, og gir karakterene tid til å bygge seg opp. Noen vil nok mene at det går litt for tregt, men her bygges det åpenbart opp til et mektig crescendo. Underveis leveres det bitende god dialog, og skarpe personkarakteristikker.

Pressen har dessverre kun fått tilgang til de fire første (av åtte) episodene, og så langt er vi villig til å premiere med en bunnsolid firer til serien – men utvikler den seg slik vi håper og tror, og helst med en diabolsk Daemon som en adskillig større spiller, så vil nok sesongen samlet kunne huke av for 5 stjerner. Men, det kan vi altså ikke konkludere med før den 4. august.

Sesong 2 av House of the Dragon får sin globale strømmepremiere, på Max, den 17. juni; med ukentlige episodeslipp.