Anmeldelse: Horizon: An American Saga – Chapter 1

Det har vel gått de færreste hus forbi at superstjernen Kevin Costner og serieskaper Taylor Sheridan har ligget i en, offentlig, kald krig det siste halvannet året.

Sheridan står bak serier som 1883, 1923, Tulsa King, Special Ops: Lioness, Lawmen: Bass Reeves og Mayor of Kingstown. Men serien som brakte ham til Hollywoods stjernehimmel var den moderne western-såpeserien Yellowstone – med ingen ringere enn Costner i hovedrollen.

Vi skal ikke engang forsøke oss på å dybdeanalyser to store egoers sinnstilstand og beveggrunner for konflikten, og det ultimative bruddet, men Costner har offentlig uttalt at han ønsket mer tid til sitt eget hjertebarn: Horizon.

Et filmprosjekt han øyensynlig har gått «svanger» med i to tiår, og som han nå har spyttet inn 400 millioner fra sin private pengebinge, for å realisere fire (!) spillefilmer. Den første kan du nå se på kino – og ja det er visuelt vakkert, og klassiske western-tematikk Costner serverer, men dessverre med noen åpenbare lyter.

 

Western- connoisseur

Det er så visst ikke første gangen Costner streifer innom westerngenren. Etter regidebuten med Danser med ulver (1990) hanket han inn de gjeveste filmprisene, samt ble hyllet av publikum og et (nærmest) samlet anmelderkorps. Verre gikk det med tendensiøse The Postman (1997) – mens Open Range (2003) er blant hans beste filmer.

I tillegg har han gestaltet cowboy-rollen i filmer som Wyatt Earp, Silverado og Let Him Go – for ikke å snakke om de fem årene på hesteryggen i Montana, som den kompromissløse kvegbaronen John Dutton, i Yellowstone.

Som regissør karakteriseres han ikke som veldig subtil, men en som liker å male med bred pensel og uttrykke seg litt pompøst og storslått. Noe som kan fungere utmerket, med det rette manus og engasjerende karakterer.

Med Horizon-sagaen er han ikke bare regissør, men også manusforfatter, produsent og hovedrolleinnehaver. Så her er det ikke mange som har sagt stjernen imot – og, til tross for et nylig særs kostbart skilsmisseoppgjør, så har han lagt tilstrekkelig med midler på bordet til å realisere eksakt den visjonen har han hatt for prosjektet. Film 2 er allerede sluttført (kommer på kino i august), og tredjefilmen er under oppstart av innspillingen.

Og ære være Costner for at han står på sitt, og gjennomfører, kompromissløst, det han har satt seg fore. Men, mon tro om han ikke skulle hatt noen rundt seg som kunne kommet med friske øyne, sett utenfra, og med en annen (mindre personlig) tilnærming til stoffet? For her frykter vi at regissøren har «druknet» i sin egen storslåtte visjon og barndomsnostalgi.

Erkeklassisk western

Og Costners visjon er å fortelle om hvordan USA ble befolket østfra, i det horder av europeiske immigranter kom fra østkysten, med et forslitt skjøte i hånden og glimt av håp om en bedre fremtid i øynene.

De var nærmest lovet «gull og grønne skoger», bare de fikk seg en jordlapp og var villig til å krysse Mississippi, ut på prærien for å komme til Arizona, Colorado, Idaho, Montana, Nevada, New Mexico, Dakota, Oregon, Utah og forjettede California. Territorier som på midten av 1860-tallet var kategorisert som «Det ville Vesten».

Men som vi vet var ikke landområdene, enorme præriesletter til tross, øde og forlatt – men bosatt av indianerstammer; urinnvånere som slettes ikke var interessert i at den hvite mann skulle ta deres jaktområder og herje i deres hellige spiskammer.

Med det storslagne landskapet som majestetisk bakteppe utbroder Costner en klassisk westernhistorie, der «uskyldige» nybyggere slåss for sin hevdvunne rett, mens stolte indianere kun vil forsvare sin levemåte.

Som med Danser med ulver forsøker han også med Horizon å fortelle historien fra begges side. Hverken nybyggerne eller de «blodtørstige» indianerne er karikerte gode versus onde.

Mange historietråder

Vi kastes inn, midt i denne maktkampen, i en liten nybyggerbosetning i Wyoming, på begynnelsen av 1860-tallet. Apache-stammen har sett seg lei av de hvites herjinger og vil forsvare sitt land. Selvsagt ender det i et fryktelig, dog visuelt slående, blodbad.

I det støvet har lagt seg og brannene er slukket, kommer blåjakkene ridende inn. En av «byens» få overlevende er Frances Kittredge (Sienna Miller, Foxcatcher) og hennes datter Diamond (Isabelle Fuhrman). Under løytnant Trent Gepharts (Sam Worthington, Avatar) beskyttende vinger, søker de sikkerhet, og aner en ny fremtid i det ugjestmilde miljøet.

Men i motsetning til for eksempel 1883 (av Yellowstones serieskaper, Sherdian) er ikke Costner opptatt av å følge én historielinje, eller én gruppering av menneskers strabaser med å lykkes i Vesten. Sporenstreks hopper vi videre til Kansas og Montana.

Og nettopp mangelen på fokus, og en klar retning, viser seg å være filmens akilleshæl.

Langs den karrige Santa Fe-stien i Kansas kjemper en gruppe nybygger seg igjennom det farlige landskapet – kontinuerlig på vakt etter uvennlige indianere.

Van Weyden (Luke Wilson) har fått den utakknemlige oppgaven med å lede gjengen, og få dem til å dra i samme retning, samt holde fred innad. Ikke så enkelt med slik en broget gjeng av individualister og besserwissere. Ei heller hjelper det på moralen og samholdet når forfengelige døgenikter som paret Hunt og Payne skal valse seg igjennom besværlighetene.

Samtidig, i storslagne Montana, kommer en gjeng cowboyer til en sliten gruveby. Ledet an av hestehandleren Hayes Ellison (Costner) havner han uforvarende, bokstavelig talt, midt i skuddlinjen, i det en bitter og langvarig familiefeide når sitt klimaks.

Som en konsekvens av dette får Ellison plutselig ansvaret for en liten guttepjokk og hans barnepasser, den fyrrige gledespiken Marigold (Abbey Lee) – og det mine herrer, oppsummerer hva som utfolder seg i løpet av filmseriens første tre timer.

En eviglang prolog

Costner har selv uttalt at Horizon er inspirert av de klassiske westernfilmene fra 1950- og ’60-tallet. Og både form og stil minner om de storslagne, smått klisjefylte filmeposene. Selv musikksporet hensetter oss 70 år tilbake i filmhistorien.

Det er lite som er virkelig galt med del I av Costner spiske western, men, samtidig så er det også lite som virkelig sitter som et skudd. Ikke minst strever han forgjeves med å få oss engasjert i historien, de mange karakterene og de mange bihistoriene.

Som sommeryre harepuser hopper vi flyktig fra sted til sted, og person til person. Vi spør oss, hvor er fokuset? Og hva er det (bortsett fra at den ville vesten var nettopp det, vill) egentlig Costner vil fortelle oss?

Vi ser at produksjonen er påkostet, skuespillet er jevnt over solid (spesielt Miller er fremragende), foto er slående vakkert og sobert, enkelte av karakterene er dog håpløst karikerte og stereotype, men gjennomgående er det en troverdig, broget, gjeng Costner introduserer oss for. Og nettopp det, introduserer, er stikkordet.

Etter over tre timer i kinosalen føler vi at vi kun har sett innledningen til en film – noe som ytterligere forsterkes ved at Costner har satt av de siste fem samfulle minuttene til å servere oss høydepunkter (ganske så detaljert) over handlingen som kommer…

En merkelig, og ganske så håpløs form for historiefortelling.

Nei, her burde noen utenfra ha kommet inn, og fått Costner til å stramme opp regien, kutte ned (og ut) en rekke scener og gi hele prosjektet et mer tydelig fokus. For det ligger mye interessant bak denne historiske hendelsen, og blant de personene vi introduseres for – men på de første tre timene makter ikke Kevin Costner å formidle det til oss. 3 middelmådige stjerner.

Det aner oss at prosjektet ville fungert langt bedre som en miniserie, men så var det Costner og hans noe «anstrengte» forhold til TV-serier da…

Horizon: An American Saga – Chapter 1 hadde sin internasjonale kinopremiere 28. juni, den 16. august slippes Chapter 2. Foreløpig er ikke serien plukket opp av en strømmetjeneste, men Warner er distributør i USA, så forvent den til Max en gang neste år.