Anmeldelse: Hillbilly Elegy

Om du fortsatt lurer på hvorfor over 70 millioner amerikanere stemte på demagogen Donald Trump i høsten presidentvalg i USA, så vil Hillbilly Elegy i det minst gi deg en del av forklaringen på det «uforklarlige».

 

Selvbiografi

Drama-ringreven Ron Howard har tatt for seg selvbiografien til J.D. Vance (i filmen portrettert av Gabriel Basso og Owen Asztalos), fra han på 1980- og ’90-tallet vokste opp i fattigslige arbeiderklassestrøk i landlige Ohio, til han gjennomfører den Amerikanske drømmen, og kommer seg inn på jusstudiet på selveste Yale.

J.D. vokser opp i et samfunn preget av økende klasseskille, arbeidsledighet, rus og der dagens generasjon opplever et dårligere liv enn sine foreldre. I sine slitne shotgun shack-hus strever familiene med å få endene til å møtes – og, ikke minst, holde familien samlet.

Gruve- og kullindustrien har opplevd en nedadgående trend siden Reagans dager, og Vance-familien sliter med arbeidsledighet, en mor, Bev (Amy Adams) som bytter menn oftere enn hun skifte sokker, samt to barn hun forsøker å oppdra; men mørke skygger fra fortiden vender stadig tilbake.

Forfall

Det er ikke et lystig portrett Vance og Howard serverer oss fra dette samfunnet. Landlig og vakkert ja visst, og med en ukuelig leveregel om å sette familien først – men folk kan kun bære så meget inntil dammen brister.

Mennene er døgenikter og fraværende personer i barnas oppdragelse, Bev har stadige raseriutbrudd som hun lar gå utover barna. Sinneeksplosjoner hun forsøker å døyve med et stort inntak av sprit og piller. Når hun så mister jobben på sykehuset eskalerer den nedadgående spiralen. Politiet blir en hyppig gjest i husholdningen og J.D. havner i et ungdomsmiljø som eksperimenterer med dop og lefler med småkriminalitet.

Hennes standhaftige mor, Mamaw (Glenn Close) gjør sitt beste for å rydde opp, og dekke over, datterens åpenbare mangler og svakheter, samtidig passer hun seg for å ikke tråkke over privatlivets grenser. Når så alt går til helvete, lar hun familieidyll gå på båten, setter datteren til side og tar over ansvaret for sønnen.

Tøffe Mormor tar grep

Livet hos mormor blir så visst ingen dans på roser for unge J.D. Mamaw har «opplevd krigen» og har for mange år siden lagt empatien nederst i en skuff. Her skal ermene brettes opp, livet får på rett kjøl og skolearbeidet prioriteres – det er den eneste veien ut av morens selvdestruktive skygge. Samtidig, bak den tøffe fasaden, aner vi hennes sterke kjærlighet til barnebarnet.

Hillbilly Elegy, som er forfatterens høyst personlige minnetale over sin redneck-barndom, er i bunn og grunn en hyllest til sterke kvinner, og i særdeleshet hans mormor. Selv når han sitter i viktige jobbmøter på Yale tar han ikke imot dritt om sin «redneck»-familie eller barndoms by.

Sterke kvinner

Og når det kommer til damene så er det tre av dem som holder familien (nogenlunde) flytende: Mormor, Bev og hans søster Lindsay (Haley Bennett). Moren skifter mellom selvmedlidenhet, sinne og oppgitthet – komplekse persontrekk som Amy Adams får frem på en skremmende ekte og virkningsfull måte.

Lindsay flykter fra familien så snart hun kan, men må i voksen alder forsøke å holde fortet. Nok en gang leverer Bennett (The Magnificent Seven, The Devil all the Time) en sterk kvinnerolle, det sagt så er det én som spiller blusen av dem alle.

Legenden Glenn Close rolletolkning er et eget teaterhøyskolen-studium verdig! Hun fremstiller den værbitte, småbistre mormoren med så mye liv, intensitet, medmenneskelighet og ukuelig tro på familien at vi tar av oss vår imaginære hatt. Her bør filmfestivalnominasjonene strømme på.

Historien fortelles i tilbakeblikk i det J.D. kommer tilbake til småbyen, og blir nødt til å konfrontere fortiden, et grep som her fungerer veldig godt. Hans livsreise, fra «white trash» til jusutdannet samfunnstopp er noget naiv og, ikke minst, i overkant forenklet – det sagt, så er den hans historie.

Samfunnsanalyse av dagens splittede USA

Temamessig er dette midt i sentrum av hva Ron Howard har viet sitt filmatisk liv til, han mestrer slike mellommenneskelige dramaer til fingerspissen. Men Howard er ikke verdens mest nyskapende eller spennende regissør.

Hillbilly Elegy forblir veldig konvensjonell og tar få vågale valg. Han dypdykker ned i familiens personlige problemer, men er knapt nok i overflaten av de mer samfunnsmessige, strukturelle problemene som har hensatt familien der den er. Sånn sett balanserer filmen på en knivsegg, der den fort kunne havnet i påtatt sosialpornografi. Hovedpersonen selv blir også besynderlig anonym i det hele; han er faktisk langt mer interessant som ungdom.

I det kongressen nylig har blitt stormet, nettopp av J.D. Vance’ «klassefrender» settes filmen i et høyaktuelt lys, om den ikke er den skarpeste samfunnsanalysen av dagens splittede USA, så er Hillbilly Elegy en film om kjærligheten fra familien, og et testamente av at «det kan bli folk av alle». 4 sterke stjerner til et svært severdig drama med Oscarverdige skuespillerprestasjoner fra tre sterke kvinner.