Anmeldelse: Harald og Sonja

Det norske Kongehuset har vel aldri vært mer omtalt i utenlandsk presse enn under fjoråret. I så henseende har nok skandalene som har omgitt Norges nåværende kronprinsesses sønn, Marius, samt prinsessens giftermål med sjarlatanen, banet vei for enda større interesse om det lukkede livet familien i det «gylne buret» lever.

I tillegg er det faktisk paralleller mellom dagens kronprinsfamilie, Håkon og Mette Marit, og kontroversene deres forhold skapte i både pressen og folkeopinionen tidlig på 2000-tallet, mot den konstitusjonelle krisen som nesten oppstod i det dagens konge gjorde sine hoser grønne hos en «enkel» pike fra folket, tidlig på 1960-tallet.

Den gangen, som i 2000, var det ikke ukontroversielt at en tronarving skulle gifte seg med hvem han ville, og slettes ikke med en utenfor de rojale kretser. At Mette Marit var alenemor satte nok saken enda mer på spissen, men faktum er at kronprins Harald var den første kronprinsen i Europa som (etter mange års utholdenhet) fikk aksept for å gifte seg med en fra folket.

Det holdt på å koste ham kronen.

 

Kronprinsen som ikke klarte å sette ned foten

Det er to ting som virkelig slår oss etter å ha sett Prime Videos storsatsing Harald og Sonja. Den ene er forundringen over at ingen har tenkt tanken på å filmatisere denne medrivende historien før, og nesten like overrasket er vi over at unge frøken Sonja Haraldsen holdt ut i over åtte med å vente på den tafatte kronprinsen.

Hovedtrekkene i historien er vel kjent, og alle vet vi at Harald (Sindre S. Offerdal) til sutt fikk sin Sonja (Gina B. Gørvell), men miniserien dukker dypere ned i den fascinerende historien, og serieskaper, manusforfatter og regissør Vibeke Idsøe (37 og et halvt) makter å sette den private romansen inn i en større kontekst.

Bakteppet var vel så enkelt som at den tradisjonalistiske kong Olav V (Anders Baasmo, La Palma) i sin tid besluttet at barna skulle gå på vanlige skoler, blant folk flest – dermed kan det umulig ha kommet som et sjokk at hans to prinsesser og kronprins, fikk seg «vanlige» venner og, etter hvert, kjærester?

Men sta og stridig som han var, så nektet kongen i årevis å akseptere realitetene, og fortsatte sine forgjeves forsøk på å gifte bort arveprinsen til europeiske prinsesser fra blant annet Hellas, Sverige, Danmark og Storbritannia. En ting var nå at prinsessene giftet seg borgerlig, men selveste kronprinsen? Aldri i livet!

Med dagens øyne fremstår kongens holdninger både som en ren anakronisme og lettere besynderlig, men kronprins Harald banet virkelig vei for andre og brøt gamle normer og skikker. Det skulle jo være noe ekstraordinært, noe nærmest gudommelig over de kongelige. Gud forby om hvem som helst plutselig kunne bli dronning!

Det var da heller ikke gått mer enn 23 år siden kong Edvard VII måtte abdisere fra den britiske tronen, i det han insisterte på å gifte seg med en skilt kvinne fra folket. Et valg kong Olav fant forkastelig, og mente at han (som kronprins Harald) burde satt pliktene og kongerollen fremfor private lyster og følelser.

En blomstrende romanse

Castingansvarlig har gjort en kolossal jobb med å finne skuespillere som både ligner og evner å ta sine historiske personer på kornet.

Vi introduseres for de flørtende unge, begge i begynnelsen av 20-årene i det Herrens år 1959. Via felles bekjente møtes de på en fest, på Oslos beste vestkant.

Begge hovedrolleinnehaverne skinner i sine roller, og Sindre S. Offerdal får forbilledlig frem nyansene ved unge kronprins Harald. Hvor usikker, keitete og stotrende han er i det offentlige rom, og hvordan han mistrives i medienes grelle rampelys; men samtidig hvor følsom han er på tomannshånd, og hvilken lun humor han har.

Nå han og frøken Haraldsen raskt blir et par, skjult fra pressens blitzlys, tas han under vingene til Sonjas mor, Dagny Haraldsen (Anneke von der Lippe), innehaver av «Haraldsen damekonfeksjon». I deres avslappede hjem trives den unge kronprinsen langt bedre der enn på det gammelmodige slottet. Og, han får endelig spise middagen i sitt eget tempo.

Livsglade Sonja er hans rake motsetning, smilende, utadvendt, sprudlende, åpen, uredd og hjertelig. Hun faller for kronprinsens tørrvittige humor og keitete forsøk på romantikk.

Gørvell tar Sonja på kornet og skaper et genuint, troverdig og helhetlig menneske ut av vår nåværende dronning.

Allerede i tyveårene hadde hun brennende interesse fos kunst, det moderne og det franske. Hun klamrer seg i det lengste til Harald, og hans lovnad om at han skal «ta det opp med kongen», men blir mer og mer usikker på valget ettersom årene går, og stadig flere av hennes venninner gifter seg og får barn.

Har hun virkelig valgt bort sin egen fremtid?

Folkekongen?

Vi blir kjent med en stotrende kronprins, som kikker ned i bakken under offentlige tilstelninger, men som slipper seg løs i samvær med Sonja og sine nære venner. Samtidig er han nesten like stotrende og usikker i møte med sin far, den dominerende, sta og lite forståelsesfulle/lyttende kong Olav V.

Illusjonen om den smørblide, vennlige og joviale folkekongen får seg her et skudd for baugen. Senere års biografier har da også tegnet er mer nyansert bilde av kong Olav.

Det eneste han kan tale med sin sønn om er pliktene – og sport. Ethvert forsøk på en samtale om følelser og valg av livspartner blir bryskt avfeid. Noe som kompliserer kronprinsens romanse en smule, all den tid Grunnloven ettertrykkelig fastslår at «en prins ikke kan gifte seg uten kongens samtykke»…

Olav V blir ikke fremstilt som en særlig hyggelig eller omtenksom mann, man kan hevde at «Folkekongen» her nærmest blir revet ned fra pidestallen. Serien forsøker seg med å forklare den kalde, opprømte kongens oppførsel med at han i ung alder ble enkemann. Mon det.

Anders Baasmo (som for andre gang gestalter rollen som kongen; forrige gang var i filmen Kongens nei) gir oss et skremmende treffende portrett av den emosjonelt avstumpede Olav V. Faktene, kroppsholdningen, stemmen, den rufsete latteren, ja sågar ganglaget til kongen har han så godt som kopiert. Vi tar av oss flosshatten i beundring!

En mann fanget i fortiden som ikke vil eller evner å forandre seg med tiden, og som har den britiske dronning Elizabeth uklanderlige rojale oppførsel og «stiff upper lip» som forbilde.

Olav V pleier da også tett kontakt med familien Windsor, og vi også mer enn aner at serieskaper Idsøe har tatt en kikk på Netflix-suksessen The Crown innen hun gikk i gang med innspillingen av Harald og Sonja. Ikke for å kopiere må vite, men latt seg inspirere av den storslagne serien. Ikke minst når det kommer til det formelle livet på slottet.

Kvalitet i alle ledd

Og som nettopp The Crown, fremviser Harald og Sonja kvalitet i alle ledd.

Tidskoloritten, rekvisittene, de flotte kostymene og musikken sitter som et skudd. Det er som å bli tatt med på en tidsreise tilbake til Oslo anno 1960-tallet. Selv flyene kan (endelig) igjen ta av fra Fornebu.

Foto er sobert og subtilt i den grad at det nesten får en dokumentarisk effekt. Mye rolig kameraføring litt på avstand, før man går tett inn på hovedkarakterene, ofte vinklet nedenifra. Effektivt og virkningsfullt.

Det fengende musikksporet er tidsriktig og godt tilpasset situasjonene det brukes i, og vi blir sittende å nynne med på gamle klassikere, fra en tid da «alt var så meget bedre».

Klippingen er effektiv og dramaturgien holdes jevnt serien igjennom, men det glipper litt mot slutten der for meget tid tværes ut i det en vinglete regjering Borten aldri makter å bestemme seg for hva de skal råde kongen til.

En større kontekst

Idsøe makter å sette den egentlig ganske så ordinære kjærlighetshistorien i et større perspektiv, det storpolitikken og Norges styringsform står sentralt.

For en konvensjonell forelskelse ble hurtig meget ukonvensjonell når det var arveprinsen det handlet om – og dermed, i ytterste konsekvens, Norges styringsform, og hvem som egentlig var «Kongen» i Grunnloven. Det i seg selv gjør serien til en fornem historietime for dagens unge!

Idsøe har gjort en formidabel jobb med historien, og i det hun gjenskaper det opprørske tiåret tar hun oss med på en spennende tidsreise, som toppes med nydelig skuespill, superb dialog, stor underholdningsverdi og historisk sentrale øyeblikk i Norges unge historie. Slettes ikke dårlig med utgangspunkt i en leken sommerflørt blant to yre borgere av nasjonen – det er nesten så vi blir rojalister etter å ha sett serien. 5 bunnsolide stjerner.

Premieredatoen er på selveste Valentine, den 14. februar, da slippes de to første episodene. Anmeldelsen er basert på hele serien.

PS! Er det noe vi dog ville endret på, så er det den intetsigende tittelen Harald og Sonja. Da er den engelske tittelen på serien, «The Commoner», langt mer virkningsfull, velklingende og beskrivende.

Da satser vi på at dette blir en braksuksess, og at vi får både en sesong 2 («Da Håkon møtte Mette») og 3 («Hestehviskeren, sjamanen og partyprinsen»).