Anmeldelse: Gymnaslærer Pedersen

Ved siden av Den brysomme mannen var etter vår mening Gymnaslærer Pedersen årets overlegent beste norske film, og gymnaslæreren ble av naturlige årsaker den mest sette av de to. At den ikke ble nominert til en regi-Amanda en gang av Aksel Hennies jury, var ikke mindre enn en skandale.

Heldigvis forstod juryen ved festivalen i Toronto bedre. Sett nå på nytt hjemme i stua kan man ikke unngå å bli imponert over Hans Petter Molands billedbruk, hvor han plasserer sine skuespillere, deres bevegelser og hvor de befinner seg. Godt hjulpet av fotograf Philip Øgaard er sekvensene i svømmebassenget og foran siloene vakre.

https://youtu.be/iML7gUKGA-E

 

For Moland har fanget inn Larvik og tiden til AKP perfekt der vi følger gymnaslæreren fra ankomst til han møter sin grå-kjedelige hustru, og deretter den marxistiske åpenbaringen, skjønnheten og forelskelsen i Nina Skåtøys skikkelse.

Å lage filmmanus av Dag Solstads roman har ikke vært lett, men meget langt på vei har det lykkes, selv om vi ikke helt forstår lærerens omvendelse til Akp-ml. Det er manuskriptets feil, men har sikkert ikke vært noe lett problem å løse ved skriverbordet. Kristoffer Joner gjør så godt han kan i tittelrollen, men blir litt for veik.

Dette er altså en bit av Akp-mls historie fra en småby, og i dag virker skildringen til tider småkomisk, særlig når det drives proletarisering, arrangeres hemmelige møter.

Det oppfordres til å like plastblomster, advares mot av sparegrunner å drikke mer enn en pils på puben, samtidig som alle kjederøyker, og det snakkes alvorlig om væpnet revolusjon.

Morsomt i dag, også den gang, men dødelig alvor for de frelste innenfor bevegelsen. Underholdende film er det altså blitt, båret oppe av Molands suverene regi, og dessuten Ane Dahl Torps fremstilling av Nina. Hun er et eventyr.

Ekstramaterialet er et lydspor med Hans Petter Moland, intervju med romanforfatteren Dag Solstad samt Harald Eia! Superb lyd- og billedkvalitet.