Anmeldelse: Guilty Party, sesong 1

Ingen skal beskylde billedskjønne Kate Beckinsale for å være en av vår tids fremste karakterskuespillere. Det sagt, så har hun levert flere habile rolletolkninger i actionfilmer; som Total Recall og Jolt.

Men, komedier er en genre hun i Guilty Party så til gangs beviser at ikke er hennes forse.

 

Skaperen bak serien er Rebecca Addelman, som tidligere har gitt oss solide serier som Dead to Me og Love. Vi antar at tanken, og inspirasjonen, bak Guilty Party har vært merkelige, «eksotiske» Coenske karakterer á la Fargo-universet.

De har forsøkt å fremstille rurale, litt «merkelige», enfoldige karakterer som vi kan le godslig av. Dessverre har persongalleriet endt opp i den reneste, ufrivillige, parodien.

Beth Baker (Beckinsale) er prisvinnende gravejournalist i storavisen Denver Chronicle. Den lysende karrieren får en bråstopp i det hun, uventet og brutalt, får sparken etter anklager om fabrikkerte sitater. Hjem til en forståelsesfull ektemann (som gnager om barn) bærer det; til ullpledd og iskremspising, innen hun tar seg sammen og får jobb i en nettavissmørje som skriver om kjendisenes utsvevende, meningsløse liv.

Uforvarende blir hun trukket inn i drapsdommen til den melaninrike alenemoren Toni (Jules Latimer); som hevder hun er helt uskyldig dømt for drapet på sin voldelige ektemann. Toni anklager derimot ektemannens bror som den skyldige.

Beth lukter et skup, og en mulig gjenoppstandelse av journalistkarrieren om hun kan avsløre morderen og hjelpe Toni til å bli gjenforent med sin datter.

For så vidt et ok grunnpremiss for en dramakomedie, ispedd thrillerelementer og gravende journalistikk – bare så synd at hele premisset faller sammen i det karakterene åpner munnen og agerer.

 

Frk Baker skal være en dyktig gravejournalist, men karakteren hennes fremstår som en eklatant vimsete tulling. Letter hysterisk, fjollete og så naiv at det grenser til lettere tilbakestående. For å «forsone» seg med fortiden stjeler hun akvariefisken til ekssjefen.

Beckinsale har overhodet ikke humoristisk brodd eller forståelse, og overspiller grassat.

Dog, det blir verre. Når de antatte drapsmennene kommer inn i bildet kollapser Guilty Party som et vaklende korthus ute på hagebordet i en våt høststorm. Nei, de er hverken eksotisk sjarmerende eller det minste morsomme, bare irriterende plagsomme, og fullstendig karikerte, idioter. Vi tror ikke et sekund på den konstruerte handlingen eller personene, spesielt ikke på hennes journalistiske «nemesis». Og hvor ble det av komikken?

Siden Paramount+ ble lansert har det vært mange middelmådige filmer og serier på lanseringsplanen. Strømmetjenesten er da også blant de minste av de internasjonale strømmeaktørene, og har følgelig ikke budsjettmuskler tilsvarende Netflix, Disney+ og Prime Video. Men, om de har ambisjoner om å vokse må de nok legge mer penger på bordet, og tiltrekke seg dyktigere folk enn det som står bak Guilty Party!

Om de høye herrer i Paramount+ lurer på hvordan man skal fremstille «bygdetullinger» på en troverdig, like fullt djevelsk morsom, måte, hvorfor ikke ta en telefon til Harald Zwart? Han beviste nylig, med glans, hvordan det skal gjøres i Post Mortem – Ingen dør på Skarnes, sesong 1.

Hvordan manusforfatterne har kunnet koke i hop en slik usammenhengende smørje som Guilty Party, uten snev av troverdighet, er utenfor vår fatteevne. 2 stakkarslige, «styr-langt-unna», stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 3 (av 10) første episodene. Sesong 1 har premiere på Paramount+ den 28. oktober.