Anmeldelse: Generasjon 56K, sesong 1

Rett utenfor en av Sør-Italias vakreste byer, Napoli, ligger to pittoreske øyer: Ischia (som er Angela Merkels favorittferiested; og der undertegnede tilbragte sin flørtende bryllupsreise) og (litt nærmere fastlandet) Procida.

 

På det sorgenfrie øysamfunnet vokser guttungene Daniel, Sandro og Luca opp på 1990-tallet. I skyggen av millionbyen Napoli gror de til på klassisk italiensk vis, omgitt av storfamilien, venner, kirken, pasta og tradisjonelle familieverdier – så får plutselig faren til Daniel, som en av de første på Procida, internett hjemme…

En ny verden åpner seg, og ikke minst, nå kan vennegjengen plutselig konkurrere med skolens bølle om å tilby hormonsprengte tenåringer porno fra den store verden; lastet ned fra et hakkete internett-modem med (høyst moderate) 56kbps.

Det er et fullstendig ubetalelig øyeblikk når 14-åringene, med øyne som tinntallerkener, laster ned puppebilder fra Playboy – her skrives det internetthistorie, og verden ble aldri den samme igjen.

Pornoen selger guttene fra skriftestolen under lørdagsprekenen i den lokale kirken, og blir en meget lukrativ forretning.

Som voksne holder de tre fortsatt sammen, har flyttet til Napoli og jobber med utvikling av apper i et større IT-firma. I midten av 30-årene er de fortsatt som umodne gutte-menn, der fritiden går med til dataspill og datingapper. Sandro er gift, über-nerden Luca så godt som jomfru, mens Daniel (Angelo Spagnoletti) sliter med forpliktende forhold. Så møter han den ukjente drømmedamen, som viser seg å være barndomskjæresten, Matilda (Cristina Cappelli), som forsvant ut i intet.

Generasjon 56K kan ses på som en slags miks av nerdegjengen i tech-serien Silicon Valley og håpløst utdaterte Friends – bare adskillig mer sjarmerende og autentisk.

Jovisst er det stereotypier og delvis forutsigbar handling, vi snakker da tross alt om en romantisk serie, men den er langt mer autentisk, troverdig og genuint sjarmerende enn sine amerikanske, glattpolerte, motparter. I tillegg er landet, kulturen og den italienske idyllen en stor del av serien. Det er så du hører fløyelsstemmen til Dean Martin, i det han nynner på klassikeren «In Napoli»:

In Napoli beside the sea
It happened on a night like this
In Napoli our hearts were free
And we surrendered to a kiss

 

Den lille genistreken til skaperne av Generasjon 56K er hvordan de forteller historien delvis fra unge menn i midten av 30-årenes perspektiv, til de samme, umodne hormonbombene, i tenårene. Det gir historien mer dybde samtidig som vi som vokste opp på 1990-tallet, i internetts spede barndom, serveres rikelig med nostalgiske referansepunkter.

Kjemien mellom Daniel og Matilda slår gnistrer, mens birollene er mer forutsigbare og platte. Det er dog de unge 1998-skuespillerne som får «sjarmprisen», spesielt unge Daniel og Matilda gir superbe rolletolkninger av usikre, søkende tenåringer.

Midtpartiet halter litt, spesielt episoden der Matilda gjenforenes med faren føles langdryg og i utakt med seriens, ufarlige, feelgood-stemning, men det er for en bagatell å regne.

Generasjon 56K vil lyse opp sinnet en mørk sensommerkveld, og få deg til å drømme om Middelhavet, pizza, smørsanger, ungdomskjærester og den unike italienske stemningen. 5 stjerner.