Anmeldelse: For All Mankind, sesong 1

Kontrafaktisk historie kan være rett så interessant, i alle fall når det gjøres på en troverdig og elegant måte. Apple TV+ lykkes langt på vei med sin ambisiøse serie, med et skråblikk på det fascinerende romkappløpet mellom USSR og USA.

 

Apple TV+ er så definitivt ikke den strømmetjenesten som byr på mest originalinnhold, men enkelte av (de få) Apple-seriene er riktig så gode; som Teheran, Ted Lasso og The Morning Show. I morgen lanseres første episode av For All Mankind sesong 2; vi har i den anledning sett førstesesongen.

Da strømmetjenesten Disney+ ble lansert var en av de nye originalseriene The Right Stuff. Serien tar for seg den utrolige begynnelsen på det amerikanske romfartseventyret. For All Mankind handler om det samme romkappløpet, men med en særegen tvist.

I første episode ser vi JFK love at USA skal plassere en mann på Månen innen utgangen av tiåret (1960-tallet), og amerikanerne ligger allerede bak USSR som fikk skutt ut Jurij Gagarin som førstemann i verdensrommet. Vi ser i spenning på en uskarp TV-sending fra månelandingen i 1969 – og skvetter til i det førstemann på Månen snakker russisk!

Serieskaper Ronald D. Moore, og hans gjeng av manusforfattere, har definitivt tatt seg noen «historiske friheter». Mange av karakterene er historiske personer og tiden serien foregår i går parallelt med det ekte romkappløpet, men i For All Mankind serveres vi en kontrafaktisk historieskriving.

Ikke bare maktet russerne å få første mann på Månen, kort tid etter at de snøt amerikanerne for seieren, gjennomfører de nok en månelanding – denne gangen med en kvinnelig kosmonaut. Amerikanerne kan selvsagt ikke være dårligere, så President Nixon beordrer NASA til å iverksette et kvinnelig astronautprogram (helst en «bikini-babe»).

Etter Nixon er det en Kennedy som inntar The Resolute Desk, ikke John F., men hans bror Ted – åpenbart like glad i vakre kvinnebekjentskaper. I denne alternative virkeligheten, der amerikanerne trapper opp krigen i Vietnam og skal demme opp for kommunismen, blir NASA nødt til å spille på lag med Pentagon. Kongressen og Det hvite hus ser for seg å militarisere verdensrommet, og skal så fort som mulig (det vil si før russerne) etablere en permanent base på Månen.

Så absolutt en interessant vri på historien, og i motsetning til for eksempel Watchmen, så holder For All Mankind seg stort sett til vår normale virkelighet, men her får russerne et overtak i samfunnet som strekker seg langt utover romforskning.

Hovedrollen, Edward Baldwin, bekles av en i overkant innbitt Joel Kinnaman (House of Cards, Altered Carbon), en tidligere testpilot som ikke er veldig begeistret for at gutta nå får konkurranse fra kvinner – noe han anser som et rent politisk spill for galleriet. En holdning som nok deles av flertallet hos NASA. Så blir da «gutteklubben» etter hvert som serien utvikler seg satt til å spille annenfiolin.

Men en frisk historisk vri alene skaper ingen god TV-serie, persongalleriet er avgjørende, og her svikter serien. Flertallet blir for endimensjonale og stereotype, og den gjennomgående stemningen i overkant litt vel halleluja-amerikanisert.

Den kalde krigen er iskald, en altutslettende atomkrig truer og skepsisen til russerne er sterkt til stede. Kvinners plass i samfunnet blir et sentralt element i historien, og det er her vi finner de mest interessante karakterene. En erfaren, blasert, pilot, som faktisk var med i begynnelsen av romprogrammet, Molly Cobb (Sonya Walger), sammen med rikmannsdatteren Ellen Wilson (Jodi Balfour) og astronautfruen med pilotutdanning, Tracy Stevens (Sarah Jones, med seriens fremste skuespillerprestasjon) blir seriens sterkeste kort.

Kvinnenes rivalisering seg imellom og deres kamp for å bli anerkjent som «ekte» astronauter blir For All Mankinds bærende element.

Bihistorien om en mexicansk familie som ulovlig emigrerer til Det forjettede land, med en datter som lar seg inspirerer av kvinnelige astronauter, blir aldri noe annet en akkurat det, en noe unødvendig bihistorie som aldri fester seg.

Serien ser virkelig flott ut, men ute i verdensrommet, og på Månen, blir det hele faktisk litt for flott. Det blir et litt kunstig studiopreg over mange av scenene.

Serieskaperne får dessverre for lite ut av den alternative virkeligheten vi befinner oss i. Med unntak av at kvinners posisjon styrkes, samt at synet på homofili og svartes plass i samfunnet utfordres, så blir det for lite spunnet ut av det faktum at russerne vant romkappløpet, og hvilken innvirkning dette ville fått på samfunnsutviklingen generelt.

Det blir mer spenning knyttet til dramatikk i verdensrommet med raketter som eksploderer, får tekniske feil og kniving mellom stormaktene. Synd, for hadde serien hatt et litt større og bredere perspektiv ville det blitt en adskillig mer interessant historie.

Slik For All Mankind nå fremstår er det en solid serie som i stor grad vil appellere til folk som er interessert i romfart, samt kvinners posisjon i denne maskuline delen av samfunnslivet. 4 stjerner.